Snart er det en ny uke med nye muligheter.

Snart en ny uke med nye muligheter, men først vil jeg fortelle dere litt om hvordan denne uken har vært her i Malawi.

Denne uken har jeg fulgt flere damer med alvorlig Preeklampsi (svangerskapsforgifting). De har alle hatt flere eklamptiske anfall før de kom til oss. To av dem var bevisstløse mens de var hos oss.Tre hadde blod i urinen, en hadde ødemer i ansiktet. Jeg har tatt imot barnet til den ene, 34 uker. en fødte dødfødt i uke 24, en måtte til keisersnitt i uke 30. En mistet refleksen i underekstremitetn etter magnesium behandling (da var det bare å utsette neste dose, så kom refleksen tilbake).
Det har vært en rolig uke. Litt furstrerende rolig faktisk. Men det har gjort at jeg bl.a. har laget statisitikk over vaginale forløsninger, seteleier, keisersnitt, og vakuumforløsninger foretatt ved avdelingen fra juni til des 2010 og utført forefallende arbeid. Det er fire jordmorstudenter på avdelingen og de skal ha de normale fødslene, men jeg obersverte i det minste flere forløsninger.

Når jeg skulle forlate fødeavdelingen på torsdag sto det en gjeng med godt voksne damer utenfor fødeavdelingen og danset og sang. Fantastisk syn. De vrikket på rumpa og ristet på puppene som om de var virile tennåringer. For en rytme i kroppen. Også sang de flerstemt. Jeg kunne ikke annet enn å bli stående å titte på dem (helt ærlig så stirret jeg...) de synes det var gøy at jeg tittet, de smilte og lo tilbake. Når jeg etterpå snakket med en av damene kunne hun fortelle meg at de var tradisjonelle fødsels hjelpere som hadde vært inne på sykeshuset for å få ny kunnskap. Dette er en "faggruppe" som er veldig omstridt/omdiskutert i Malawi. Mange mener de er livsfarlige. De hjelper fødene i landsbyene. De har ingen formell utdannelse - men har nok sett mer enn vi kan drømme om å se i løpet av vårt jordmorliv. Mange ønsker å gjøre denne "faggruppen" ulovlig. Men nå hadde de altså vært på sykehuset for å lære. Jeg spurte hva de sang om mens jeg sto og tittet på dem? Jo de sang om hvilke fødende damer de skulle sende fra landsbyen til sykehuset; bl.a de som tidligere har hatt stor blødning etter en fødsel, arr på livmoren og de som venter tvillinger. Skulle ønske jeg hadde dette på film så jeg kunne vise dere dansen og sangen. Et fantastisk syn.

Jeg har fått meg et midlertidig malawisk førerkort  denne uken. Det var ment å være en test for tålmodigheten min. Det sies nemmlig å være en av de mer tidkrevnde byråkratiske prosessene du kan utsette deg selv for her nede. Det gikk over all forventing bra. Det var mange køer jeg mått forsere, men det var progresjon hele tiden. Det var kø for å komme inn til sekretæren som tok bilde og fingeravtrykk. Kø for å få bevis på at jeg kunne betale førerkortet i banken. Kø for å betale i banken. Ny kø for å få kvittering på at jeg hadde betalt i banken. Kø hos sekretæren. Så kø hos sekretærens sjef som kunne fortelle meg at fingeravtrykkene mine ikke kunne validieres så jeg måtte komme tilbake klokken to. Smilende og tålmodig sa jeg: Ser deg klokken to. Jeg viste ikke min utålmodighet, det kommer man nemmlig ingen vei med her. Kl to var jeg tilbake i køen utenfor kontoret hans. Og det hele endte lykkelig med at jeg fikk et midlertidig førerkort - gyldig i tre månder! 

Torsdag ettermiddagen og kveld gikk til å flytte. Men det er jo ingen sak å flytte når man flytter fra et hus med en hjelpsom gartner til et hus som har en like arbeidsom housekeeper og en hjelpsom gartner, som alle vil hjelpe med å bære kasser og møbler.

Dette er terassen utenfor rommet mitt.

Både det huset jeg har flyttet til denne uken og det huset jeg bodde i før har høy sikkerhet. Det vil bl.a. si at det er gitter foran alle vinduene og dørene har skyvedørsgitter som må lukkes og låses om natten og når jeg ikke er i huset. Jeg har lurt på hordan i all verden jeg skal komme meg ut hvis det begynner og brenne, uten å bruke alt for lang tid på å lås meg ut. Konklusjoene er blitt: det brenner ikke i Lilongwe, for jeg har aldri sett en brannbil.... overlevelsesstrategi tror jeg det kalles...

Det er sosialt her nede. Jeg har møtt veldig inkluderende folk. Middag og pilates på tirsdag, middag ute med noen jenter på onsdag og lunsj fredag. På lørdag var Helga (norsk fysioterapaut), Laura (amerikansk gynekolog) og jeg på et marked i byen. Det var noen herlige fotomotiver der: Store kurver fyllt med krydderurter, levende kyllinger i bur, boder bongnende av de lekreste frukter og grønnsaker og boder med kurv-håndtverk både for den kresne og ikke så kresne - og hvis du skulle manlge undertøy, neglelakk eller noe til bilen så hadde de det også.

Tre blide jenter omringet av tomater, løk, ansjos, fisk, bønner og levende kyllinger.

I går kveld var det Haggis fest. Skottene hyllet sin nasjonalpoet og vi var en gjeng nordmenn som var invitert. Vi spiste sauelever og sauehjerte kokt i en magesekk, med potet- og kålrotstappe til. Danset skotsk folkedans så svetten tok oss. Det er den mest ugrasiøse dansen jeg har opplevd. Etter festen dro vi en tur på byen.

Kveldens vert deler opp haggisen mens han leser et skotsk dikt

Helga, Jostein, Jakob, Laura og meg

Nå er jeg klar for en ny uke med nye muligheter!