torsdag 28. april 2011

Adopsjon

Jeg har et sveitsisk vennepar som er i gang med prosessen å adoptere et malawisk barn. I går ringte de til meg og fortalte at de hadde fått en hastemelding om et barn de kunne adoptere. De måtte da i morgen, det vil si idag, dra ut til den landsbyen der morens familien bor og til den landsbyen der faren bor, for å høre med familene om de ville adoptere bort jenta. Det viste seg så at denne jenta er på barnehjemmet "mitt", Minestry of hope crises nursery. Og det er lille Theresa de har fått tilbud om å adoptere - en vakker, kvikk liten pike på 18 måneder. Grunnen til at de ringte meg var fordi de trodde de ville komme til å trenge en firhjulstrekker på turen, selv har de bare en liten corolla som ikke gjør seg på dårlige veiene som man ofte må ut på her i Malawi. De spurte om de kunne låne min bil. Det var uaktuelt fordi den ikke har forsikring som dekker andre sjåfører enn prosjektets ansatte. Men dette var jo en hastesak, de måtte være på barnehjemmet klokken åtte i dag, så de ville jo ikke ha tid til å leie en bil. Jeg har fri og tilbø meg å være sjåfør. Siste beskjeden fra Daniel i går kveld var at han ikke visste hva som ventet oss... så vi møttes i morges med åpne sinn. Vi dro innom crises nursery for å hente to sosialarbeidere som skulle være med på turen.

 Første stedet vi stoppet på veien var et feeding senter som ministry of hope har. Her mater de barn fra de omkringliggende landsbyene to dager i uken. Bildet over er rommet der alle barna samles for å be og få mat.         

Kjøkkenet på feedingsenteret.

Barn finner fort tonen.
Det som var spesielt morsomt i de to landsbyene vi var innom idag, var at når vi tok bilder var det ingen som hang over oss og jublet for å få se bildet. Det var rett og slett fordi de ikke visste at det var mulig. Dere skulle hørt jubelen gjennom landsbyen når de skjønte at de kunne se bildet etter at det var tatt.


Faren til Teresa. Moren og tvillngsøsteren til Teresa døde under fødselen.
Møte hos Teresas mor sin familie. Her forteller morens familie sin historie, de sosiale myndighetene forteller sin og Daniel forteller deres historie.

Brønnen i landsbyen.
Bestemoren til Theresa og en eldre dame uten tenner...
Bagasjerommet. Her ser dere to menn som vi skal ta tilbake til theresa sin far sin landsby etter at vi har vært i morens landsby. Dere ser også sjefen for barnehjemmet der theresa bor nå. Fra hver landsby fikk vi med oss gaver til Theresa. Morens familie sendte med oss bønner og fanget en høne til ære for Theresa, det var litt av et show! Hønen ble fraktet levende tilbake til Lilongwe. Den kaklet fælt når bilen humpet som værst...

Det var veldig spennende med bilen vi brakte inn i landsbyen og de hvite barna som lekte inne i bagasjerommet var veldig spennende de også. denne landsbyen hadde ikke sett en bil på over ett halvt år. I den andre landsbyen hadde det ikke vært hvite før. Ikke rart de var nyskjerrige. Og skvatt bakover når jeg strartet dieselmotoren.

Deler av veien til landsbyen så slik ut som på bildet over. Egentlig bare en sti. Vi var takknemmlige for firehjulstrekken. Mamma, Kolbjørn og Heidi har alle kommentert kjøringen min i litt røffe ordlag. På lørdag og idag har jeg hatt malawiere i bilen og de er "over seg" over hvor pent jeg kjører...

To forventningsfulle jenter.

onsdag 27. april 2011

Catching babies!

For en herlig dag! Jeg møtte på jobb og var den eneste jordmoren som møtte til riktig tid, halv åtte. Malawiere har en litt annen arbeidsmoral enn jeg er vandt til, de kommer litt sånn når det passer dem og de har en hel del som er så viktig å ordne, at de må gjøre det i arbeidstiden. Og de kan være hjemme fra jobben hvis mannen er syk. Jeg har spurt dem hvorfor det? De svarer: Because we love our husbands so mutch. Og med sarkasme i stemmen legger de til: tror du han er hjemme når vi er syke?...
Tilbake til dagen idag når jeg var den enenste jordmoren som møtte på jobb: På avdelingen hadde vi fire damer som skulle føde alle hadde rundt 6-7 cm mormunnsåpning, noen var førstegangsfødende og noen var flergangsfødende. Den femte damen var en med alvorlig svangerskapsforgifning på magnesium behandling. Heldigvis møtte det to jormdorstudenter på jobb. De hadde andre dagen sin på fødeavdelingen og skulle kun observere. Jeg fortalte dem nøyaktig hva de skulle observere og ga dem streng beskjed om ikke å forlate stuen hvis kvinnen fødte, men rope på meg. Dagen før måtte jeg løpe inn på en stue og ta imot en baby fordi jeg så at jordmorstudenten forsvant ut på do sekunder før jeg hørte et kvinne-brøl som ikke kunne forveksles med annet enn at et barn var på vei ut, og jeg visste at jordmoren ikke var på stuen. Mens de to jordmorstudentene var inne hos hver sin dame, fikk jeg ett overblikk over damene på avdelingen, hvor langt de var kommet, fargen på fostervannet, hvor sterke rier de hadde og at barna hadde normal puls og jeg fikk forsikret meg om at damen med alvorlig svangerskapsforgiftning var stabil og fikk medisinene sine. Innen klokken ni hadde jeg tatt imot to barn, hadde oversikt over avdelingen og hadde fordelt damene på de jordmødrene jeg regnet med ville komme når som helst. Klokken ni kom den første og kvart over ni kom den neste.
Jeg avsluttet dagen med å si: I caught 5 babies today. En skikkelig bra dag! Og det gjorde det enda bedre når jordmorstudenten som var med og observerte den femte fødselen sukket og sa: Åh Marianne! I want to be a midwife!

søndag 24. april 2011

Chimteka

Jordmoren Dalton på personalkontoret.
Denne lørdagen var jeg på besøk i landsbyen Chimteka. Hovedformålet med besøket var at jeg skulle ha en workshop i apgar scoring av nyfødte for de som jobber på helsesenteret i landsbyen. På dette helsesenteret jobber det to jordmødre og en Medisinsk Clinicalofficer og et ukjent antall assistenter. For å komme til et sykehus (i mchinji) må de kjøre 20 km på elendig traktor-vei med masse hull og et stykke på asfaltert vei. For å komme til oss, sentralsykehuset, må de kjøre 100 km i tillegg. Denne uken har vi fått inn to ustabile damer med uterusruptur og den ene hadde i tillegg blæreruptur, fra dette sykehuset. Forestill dere 100 km liggende på en madrass i en elendig bil uten utstyr, når du er ustabil og har ekstreme smerter...
I tillegg til undervisningen besøkte jeg fødeavdelingen på helsesenteret, var med på en fødsel og var med Evilyn når hun hadde opptrening av barn med ulike handicap. Evilyn er en venninne av meg her i Lilongwe. Hun driver et frivillig prosjekt i Chimteka.
Den stolte moren. Denne lille gutten kom til verden mens jeg var på besøk hos jordmoren i Chimteka. Dere skulle sett det store smilet denne mammaen hadde når jeg bare ikke hadde kamerate rettet mot henne. Det var egentlig det jeg ville vise dere...

Fødestuen. Noe av det første jordmoren sa til meg når jeg kom hit var: infeksjonsforebygging er ikke så lett her...

Rullestol

Undervisning i apgarscoring av nyfødte. Det var veldig morsomt å undervise disse jordmødrene (Dalton og Fortina), to av jordmo-assistetene og Clinical offiseren, de var så utrolig lærevillige og engasjerte!

Den nyfødte gutten. I tøy samlet inn og donert av jentene fra sonans videregående i Drammen.

En særlig takk til kollega Mariana hjemme på Ullevål. Hun sendte med meg undervisningsbøker på engelsk. Jørdmødrene, assistentene og clinical officer`en her ble veldig takknemlig Mariana! Jeg lovet å hilse masse til deg! (legg merke til den engaserte mottakeren til venstre på bildet.)

onsdag 20. april 2011

Sør Afrika


To forventningsfulle og dårlig forberdte jenter på vei til Sør Afrika. På planen står sjopping og bryllup.Venninnen til Heidi, Anne Gro skal gifte seg med Koko. De skal gifte seg i Mathata - Nelson Mandelas hjemby.
Vel fremme i Sør Afrika var en av planene mine å shoppe. Det er stusselige shopping muligheter her i Lilongwe. Etter å ha slitt ut Heidi gjennom de første butikkene med: "Detter er jo helt meningsløst", "det er kvalmt", "se på alt det unødvendige vi kan kjøpe", "hva skal vi med det?" ble jeg vandt til tilbudet og mulighetene og fikk shopet en hel del.
Via Johanesburg ("joburg") kom vi til East London. Vi hadde tittet på facebook for å se bilde av han som skulle plukke oss opp på flyplassen. Men vel fremme synes vi alle mennene på flyplassen linget på hverandre... Dette skiltet ble løsningen. Vi poserte med det foran de fyrene som så ut som om de var like søkende som oss.
Fyrene som hentet oss på flyplassen tok oss til Mathata i denne bilen.
I bilen var det allerede tre gutter og tre jenter. Jentene var Kristine, Tonje og Tonje (ikke på bildet)
På veien plukket vi opp Big Mama ganger to (med all respekt!) på det meste var vi ti personer som hupet oss i vei på dårlige veier eller suste av gårde alt for fort i denne syv-seteren.
Vel fremme i Mathata var vi klare for et tradisjonelt bryllup!
Morgenen startet med frokost i huset der Anne Gro bodde. Dette er Anne Gro, kledd opp i brudgommens families tradisjonelle brudeoutfit.... hun ble kledd opp av damer hun ikke ante hvem var.
Her kommer Kokos familie med medgiften. Det forhandles om pris... Atle (Anne Gros svoger) ble oppnevnt til familiens overhodet og fikk i oppgave å "hand over" bruden til brudgommens familie, dermed fikk han også oppgaven om å forhandle prisen familien vill ha for Anne Gro
Ikke noe lite bryllup! Her er gjestene på vei til festen som ble holdt i hagen til Kokos foreldre.
Ølkorker for å lage litt ekstra lyd



 

Man skal tidlig krøkes
Bryllupskaken
                              Vennene til Koko danset og sang for han.                                                

Denne sauen ble slaktet i hagen til foreldrene til Koko dagen etter bryllupssermonien. Den ble grillet og Anne Gro spiste trdadisjonen tro et ribben fra den nyslaktede sauen. Når hun hadde spist fikk hun et nytt fornavn som svigerforeldrene ga henne: Madineo (som ikke skal erstatte det fine navnet Anne Gro). Når A-G og Koko får barn vil forledrene til Koko at den førsteføde, hvis det er en gutt, skal bli kalt Neo og hvis det er en pike vil de at hun skal hete Dineo.
Etter sermonien arrangerte vennene til Koko en Braii (grillfest).
Dagen etter bryllupssermonien dro vi til Coffi bay!




Så var helgen over. Heidi dro hjem til Oslo og jeg dro tilbake til Lilongwe. Utrolig koselig å ha deg på besøk Heidi!




Det var deilig å komme tilbake til Lilongwe. De smilende og imøtekommende fjesene, den varme luften og lukten av blomster.



onsdag 13. april 2011

Gjesteinnlegg av Heidi

Etter mykje godord skulle eg og endeleg få oppleva Malawi. Gleda var stor då eg inviterte meg sjølv på besøk til Marianne, og ho utruleg nok sa ja. Ein kjapp og heldigvis problemfri flytur, leda meg til sol og varme, og ei strålande Vasaasen vinkande på flyplassen i Lilongwe. Me hoppa inn i den digre Afrika-bilen, og vende nasen mot heimen. Stort hus, tre stover, eigen bar og nydeleg hage. Hushjelpa Justin ynskte meg velkommen, varmare og høflegare enn nokon norske menn eg har møtt i mitt 28 årige liv. Vurderar sterkt å ta han med i kofferten heim.

Me starta helga på indisk restaurant, deretter drog me på Harrys bar og drakk ”Green”, som visstnok tyder Carlsberg. Skravla gjekk, og Marianne møtte fleire av sine internasjonale vener. Utslitt av facinasjon og flyreisa, gjekk eg tidleg til sengs. Neste morgon skulle me nemleg til skogs. Laurdag gikk turen til Ntichitsi Forest Lodge, ca to timar ”Malawisk køyring” frå Lilongwe, Vasaasen bak rattet. Veret var relativt variabelt, alle sortar utanom snø. Når me tok av hovudvegen, og skulle køyra 16 km på skogsveg, blei turen betrakteleg meir utfordrande. Vegen var sølete og glatt, med djupe spor og kraftig regn. Me køyrde oss fast to gonger, midt i ødemarka. ut å dytta med søla opp over anklane. Og snu skulle me i vertfall ikkje! Vel framme på skogscampen, fekk me servert gin & tonic hjå den trivelege danske vertinna Lone. Og vips, var både skoa og bilen vaska!! Utsikta var utruleg flott, lange sletter med grøn skog og små fjell. Sidan veret ikkje var heilt topp, blei resten av laurdagen blei nytta på balkongen, gode drinkar og framifrå selskap. Saman med oss var Laura, Patricia, Katy, Daniel og Kerstin, som er legar på sjukehuset der Marianne jobbar. Veldig triveleg folk, med mange gode røvarhistoriar på lur.


 Søndag bar det til fjells, ei merka løypa gjennom regnskogen førte oss til eit utkikkspunkt, der tjukk tåke bretta seg utover landskapet. Med andre ord såg me ingen verdens ting, bortsett frå frodig skog og rare planter. Ein flott tur var det likevel, Marianne hadde tradisjonen tru pakka med Jegermeister og stemninga var særs god. Utover ettermiddagen var veret i betring og me vende nasa heimover. Letta over at skogsvegen var tørka, køyrde Marianne på ei svær geit. Dessverre døde den momentant og heile landsbyen sprang mot bilen vår i raseri. Gassen i bånn, me rømde frå åstaden utan forsøk på gjenoppliving. ”Shit happens”, sa sjåføren. Og turisten frå Norge sat stiv av skrekk. Vel heima i casaen, hoppa me i reine kle og drog på Cameleon, ein pub med live jazzmusikk. Ein triveleg kveld og verdig avslutning på ei minnerik helg.

Måndag morgon bar det avstad til KCH, sjukehuset der Marianne jobbar. Sjølv kl 07.15 er vegane fulle av folk, nokon sel grønsaker og håndtverk, andre går i fleire timar til jobb, medan nokon heng i grøfta i håp om betre tider. Etter geite-drapet søndag, trur eg så klart me kjem til å køyra på halvparten av menneska langs vegen og sit med hjarta i halsen.


 På sjukehuset myldrar det og av folk, både inne og utanfor. Mitt fyrsteinntrykk av fødeavdelinga var at den var forferdeleg skitten, illeluktande og mangelfull, men etter ei omvisning på resten av sjukehuset, forstod eg at Labour Ward faktisk var ganske fin. Etter rapport frå nattevaktene, fekk Marianne ei førstegangsfødande med protrahert forløp. På med drypp, telja dråpar per minutt, amniotomi, og tilslutt fødsel ved hjelp av eit solid fundustrykk. Faktisk var denne vakta ganske stille, litt som Ullevål på ei roleg vakt. Eg fekk sjå nyfødt intensiv, barselavdeling, røntgen og barneavdelinga. Ei oppleving som vanskeleg kan skildras med ord, men at den sterkaste overlever, er det inga tvil om.


 Tysdag starta vakta med observasjon og behandling av alvorleg preeklampsi. Kvinna hadde fødd om natta, og når me kom på jobb fann me eit BT på 167/111. Vidare blodtrykk og diuresemåling, magnesiumbehandling og blodtrykkssenkande medisin utan effekt. På toppen av alt måtte kvinna til utskraping av placentarestar. Dette var på ingen måte eit kritsikk tilfelle for Marianne eller dei andre jordmødrene, dei tusla inn og ut av rommet når tida strakk til. Samtidig fekk eg vera med på eit katastrofesnitt, ei dame som kom i ambulanse frå lokalsjukehuset med uterusruptur. Ho hadde ete syntocinon-urter og barnet var allereie død. Kvinna og hennar pårørande var på ingen måte prega av situasjonen, og pasienten sitt BT, puls og temp var innan normalområda. Når me palperte magen hennar, kunne me kjenna direkte på barnet sine føter og sete, ingen teikn til smerte eller uro hjå kvinna.



Mot slutten av vakta fekk me ei dame frå gyn, som var indusert pga intrauterin fosterdød, tvillingar i veke 26. Rapporten tilsa at ho var i latensfase, og skulle få petidin og deretter syntocinondrypp. Sterke smerter, over i rullestol til fødeavdelinga, der ho klatra opp i senga. Medan me lagar til petidin-sprøyta løftar kvinna opp skjørtet sitt og fødar tvilling 1 utan forvarsel. 10 minutt seinare kom tvilling 2 i seteleie. Ingen legar eller bruk av medisinsk utstyr. Marianne viser den finaste tvillingen til kvinna, ingen sorgreaksjon å sjå og ein time seinare er kvinna tilbake på gyn. I Malawi er fødslar før veke 28 rekna som abort. Ei sterk oppleving, desse to vaktene. Stor takk til Marianne, som lot meg få ta del i hennar kvardag som jordmor her i Malawi.

I dag har eg vore på tur med hushjelpa Justin, medan Marianne er på jobb. Me gikk frå huset vårt til området han bur i. Ein flott guida tur, gjennom ein ordentleg afrikansk landsby. Kvinnene vaskar klede i elva, med både eit og to born knytt fast på ryggen. Hundar, høner, esel og geiter overalt i vegen, små born som tygg på sukker-planter og hoppar og dansar når eg fotograferar. Først gjekk me til ein lokal skule, som får støtte frå Norge. Rektoren stråla når han høyrde eg var frå Norge, og pent kledd i dress og slips viste han meg rundt i dei fire klasseromma, som 400 elevar delar. Dei eldste borna var 12 år og hadde pultar og tavle i klasserommet sitt, dei yngre klassane hadde benker eller ingenting å sitja på. Alle elevane var særs glade for besøk, hoppa opp frå golvet, la hendene på ryggen og ropa Hi Sir, How Are You? , når rektor entra rommet. Slett ikkje dumt. Dette burde praktiserast på morgonmøtet på jobben heime! Deretter gikk me til markedet, rektor blei med og guida ivrig. På markedet kan ein få alt ein treng. Alt frå brukte, men nystrøkne truser, ein sko av kvar sort, til grønsaker, levande dyr og mobiltelefonar av ulik kvalitet. Der var filmframsyning i ei nedsunken hytte, mange born stod utanfor å sniklytta. Ulike variantar av mais var og svært populært på markedet. Mange sel graskar, som i følge Justin tilsvarar den norske kålrota?! Jaja, kvifor ikkje prøva graskar til julemiddagen neste år? Siste stopp var familien til Justin. Han var usikker på om nokon var heime, men etterkvart dukka det fram 9 stk frå det vesle huset. Sjølv om borna til Justin er vaksne, bur han saman med 5 born under 10 år, nokon er barnebarn, medan andre er foreldrelause slektningar. I tillegg til kona hans og mor hennar på over 80 år. Smilande og blide menneskjer, ein flott dag! Thank u Justin!


Avsluttar innlegget frå hagen, sol og flott ver i ettermiddag. Gartnar Maxwell syslar i blomsterbedet, medan ungane hans kranglar og hoppar rundt etter hønene. Alle insekta uroar ein stakkars nordmann, to rare skapningar har teke seg inn på soverommet mitt, så best eg held meg utandørs  (der det sikkert er endå fleire..). I går låg forresten ein mini-slange på trappa og sprella! I morgon dreg me til Sør Afrika i bryllaup, gler oss stort! Ein kjempeflott ferie i Malawi, mange gode minner i blir med tilbake til Norge. Hjarteleg takk for meg!

fredag 1. april 2011

Malawisk førerkort.

I dag hentet jeg mitt malawiske førerkort. Det er ikke så ofte jeg føler meg overkvalisfisert for noe. Men da jeg fikk dette førerkortet i hånden tenkte jeg: dette er jeg overkvalifisert for ;)


Jeg viste stolt mitt nye malawiske førerkort til en malawisk bekjent og spurte om han har førerkort. I det jeg stillte spørsmålet avbrøt jeg meg selv: Ja selvfølgelig! Det vet jeg jo godt! Jeg har jo sett bilen din. Da lo han godt og sa: Nei nei! jeg har bil men ikke førerkort. Åh??? svarte jeg! Kjører du den ikke? Å jo svarte han. Hva med politiet da? spurte jeg. Jeg vet som regel hvor de er sa han... Jeg avsluttet samtalen der og da og sa: håper jeg ikke møter deg i trafikken. Også lo vi begge på ordentlig malawisk vis: jo mer folk ler, jo mer alvorlig er situasjonen....