søndag 30. januar 2011

Snart er det en ny uke med nye muligheter.

Snart en ny uke med nye muligheter, men først vil jeg fortelle dere litt om hvordan denne uken har vært her i Malawi.

Denne uken har jeg fulgt flere damer med alvorlig Preeklampsi (svangerskapsforgifting). De har alle hatt flere eklamptiske anfall før de kom til oss. To av dem var bevisstløse mens de var hos oss.Tre hadde blod i urinen, en hadde ødemer i ansiktet. Jeg har tatt imot barnet til den ene, 34 uker. en fødte dødfødt i uke 24, en måtte til keisersnitt i uke 30. En mistet refleksen i underekstremitetn etter magnesium behandling (da var det bare å utsette neste dose, så kom refleksen tilbake).
Det har vært en rolig uke. Litt furstrerende rolig faktisk. Men det har gjort at jeg bl.a. har laget statisitikk over vaginale forløsninger, seteleier, keisersnitt, og vakuumforløsninger foretatt ved avdelingen fra juni til des 2010 og utført forefallende arbeid. Det er fire jordmorstudenter på avdelingen og de skal ha de normale fødslene, men jeg obersverte i det minste flere forløsninger.

Når jeg skulle forlate fødeavdelingen på torsdag sto det en gjeng med godt voksne damer utenfor fødeavdelingen og danset og sang. Fantastisk syn. De vrikket på rumpa og ristet på puppene som om de var virile tennåringer. For en rytme i kroppen. Også sang de flerstemt. Jeg kunne ikke annet enn å bli stående å titte på dem (helt ærlig så stirret jeg...) de synes det var gøy at jeg tittet, de smilte og lo tilbake. Når jeg etterpå snakket med en av damene kunne hun fortelle meg at de var tradisjonelle fødsels hjelpere som hadde vært inne på sykeshuset for å få ny kunnskap. Dette er en "faggruppe" som er veldig omstridt/omdiskutert i Malawi. Mange mener de er livsfarlige. De hjelper fødene i landsbyene. De har ingen formell utdannelse - men har nok sett mer enn vi kan drømme om å se i løpet av vårt jordmorliv. Mange ønsker å gjøre denne "faggruppen" ulovlig. Men nå hadde de altså vært på sykehuset for å lære. Jeg spurte hva de sang om mens jeg sto og tittet på dem? Jo de sang om hvilke fødende damer de skulle sende fra landsbyen til sykehuset; bl.a de som tidligere har hatt stor blødning etter en fødsel, arr på livmoren og de som venter tvillinger. Skulle ønske jeg hadde dette på film så jeg kunne vise dere dansen og sangen. Et fantastisk syn.

Jeg har fått meg et midlertidig malawisk førerkort  denne uken. Det var ment å være en test for tålmodigheten min. Det sies nemmlig å være en av de mer tidkrevnde byråkratiske prosessene du kan utsette deg selv for her nede. Det gikk over all forventing bra. Det var mange køer jeg mått forsere, men det var progresjon hele tiden. Det var kø for å komme inn til sekretæren som tok bilde og fingeravtrykk. Kø for å få bevis på at jeg kunne betale førerkortet i banken. Kø for å betale i banken. Ny kø for å få kvittering på at jeg hadde betalt i banken. Kø hos sekretæren. Så kø hos sekretærens sjef som kunne fortelle meg at fingeravtrykkene mine ikke kunne validieres så jeg måtte komme tilbake klokken to. Smilende og tålmodig sa jeg: Ser deg klokken to. Jeg viste ikke min utålmodighet, det kommer man nemmlig ingen vei med her. Kl to var jeg tilbake i køen utenfor kontoret hans. Og det hele endte lykkelig med at jeg fikk et midlertidig førerkort - gyldig i tre månder! 

Torsdag ettermiddagen og kveld gikk til å flytte. Men det er jo ingen sak å flytte når man flytter fra et hus med en hjelpsom gartner til et hus som har en like arbeidsom housekeeper og en hjelpsom gartner, som alle vil hjelpe med å bære kasser og møbler.

Dette er terassen utenfor rommet mitt.
Både det huset jeg har flyttet til denne uken og det huset jeg bodde i før har høy sikkerhet. Det vil bl.a. si at det er gitter foran alle vinduene og dørene har skyvedørsgitter som må lukkes og låses om natten og når jeg ikke er i huset. Jeg har lurt på hordan i all verden jeg skal komme meg ut hvis det begynner og brenne, uten å bruke alt for lang tid på å lås meg ut. Konklusjoene er blitt: det brenner ikke i Lilongwe, for jeg har aldri sett en brannbil.... overlevelsesstrategi tror jeg det kalles...

Det er sosialt her nede. Jeg har møtt veldig inkluderende folk. Middag og pilates på tirsdag, middag ute med noen jenter på onsdag og lunsj fredag. På lørdag var Helga (norsk fysioterapaut), Laura (amerikansk gynekolog) og jeg på et marked i byen. Det var noen herlige fotomotiver der: Store kurver fyllt med krydderurter, levende kyllinger i bur, boder bongnende av de lekreste frukter og grønnsaker og boder med kurv-håndtverk både for den kresne og ikke så kresne - og hvis du skulle manlge undertøy, neglelakk eller noe til bilen så hadde de det også.

Tre blide jenter omringet av tomater, løk, ansjos, fisk, bønner og levende kyllinger.

I går kveld var det Haggis fest. Skottene hyllet sin nasjonalpoet og vi var en gjeng nordmenn som var invitert. Vi spiste sauelever og sauehjerte kokt i en magesekk, med potet- og kålrotstappe til. Danset skotsk folkedans så svetten tok oss. Det er den mest ugrasiøse dansen jeg har opplevd. Etter festen dro vi en tur på byen.


Kveldens vert deler opp haggisen mens han leser et skotsk dikt



Helga, Jostein, Jakob, Laura og meg


Nå er jeg klar for en ny uke med nye muligheter!


søndag 23. januar 2011

Oppdatering fra Lilongwe

                                                                                                                                                               

Denne uken har jeg fått både oppholds- og arbeidstillatelse.

Orientation som jeg fortalte dere om forrige uke hadde jeg på distriktsykehuset (Bwaila) i byen. Jeg skal jobbe på sentralsykehuset (KCH - Kumuzu Central Hospital). Til KCH blir de dårligste gravide, fødende og barselkvinnene overflyttet. Dette er en kombinasjon av intensivavdeling for gravide, fødende og barselkvinner og en fødeavdeling.
På tirsdag hadde jeg første dagen på sentralsykehuset. Kontaktpersonen min og jeg hadde en pasient med svangerskapsforgiftning. BT på 195/135, 3+ på proteiner i urinen, lett hodepine. Ble raskt dårligere. Malawiske kvinner er disponerte for svangerskapsforgiftning, de dårligste i området blir overflyttet til KCH.

Første dagen på KCH ble jeg vist rundt på sykehuset. Jeg var derfor en tur innom nyfødtintensiv. Det var ikke så mange barn der som på distriktsykehuset. Dere husker kanskje at det var 63 barn der. Her var det færre, kanskje 10-15, men derimot var det ikke noen som jobbet der. Normalt skulle det være to jordmødre der. Men den ene var syk og hadde ikke møtt på jobb og den andre ble syk i løpet av dagen og gikk hjem. Stell og mating blir gjort av mødrene, så mødrene ville komme innom, men da vi var på avdleingen var det ingen andre enn nyfødte barn der… Her lå det syke barn, premature og små barn på ned til 1 kg…

Jeg har tittet på tallene for de første 100 fødslene i årets fødeprotokoll på KCH.

Keisersnitt: 35
Vakuum: 3
Seteleie: 1
HIV positive 11
Blødninger (skiller ikke mellom under fødsel eller etter): 4
Pre- og eklampsi (svangerskapsforgiftning): 7 (5 av disse var alvorlig preeklamspi)
Uterusruptur: 3
Død mor: 4
Dødfødsler :7
Tvillinger: 3
Gjennomsnitsvekten på nyfødte: 2,9 kg


Det er mange her som tror på heksekrefter - en dame som var besatt fødte en sten her om dagen... Ja hun fødte den vaginalt…

Også utover jobben har dette vært en fin uke! Jeg var på en heftig pilates time på tirsdag og jeg er blitt medlem på et trenings”studio”. Det vil si et tett lite lokale på et av byens finere hoteller... De har et treningsrom med vekter og to tredemøller, squash-hall og svømmebasseng ute (kan være deilig å kunne kjøle seg ned der på varme fridager). Fordi de i utgangspunktet har stengt for nye medlemmer har jeg i tre dager prøvd å få tak i mangageren for hotellet for å høre om jeg kan overta medlemsakpet til Eline, men manageren har vært "out of office" hver gang. Den tredje dagen uttrykte jeg min frustrasjon over ikke å få tak i manageren og min iver etter å trene, da fikk jeg snakke med sjefen for treningsrommet. Han sa vi kunne lage en deal, hvis jeg betalte ca 350 kr til han for en måneds medlemskap skulle jeg få medlemskapet til tross for at de egentlig hadde stengt for nye medlemmer... i min treningsiver den dagen sa jeg ja til dette og tok meg en tur på tredemøllen. Det ble en dyr treningstime… Jeg fikk så dårlig samvittighet. Hvordan skal de kunne vedlikeholde gymmen, squashbanene og svømmebassenget hvis vi ikke betaler for å bruke det? Så den fjerde dagen gikk jeg nok en gang til manageren for hotellet. Hun sa: I`ll make a special deal for you. But dont tell anyone.... så denne måneden har jeg to medlemskap i gymmen og fra neste måned har jeg ett medlemskap og god samvittighet. Sjefen på gymmen trenger nok de 350 kr mer enn meg...

I helgen dro jeg tilbake til back-packer stedet Cool Runnings i Sengabay, hvor vi var forrige helg.




Denne helgen dro jeg sammen med Stefan, som er tysk og gynekolog. Dette er hans siste helg i Malawi.
Lørdag morgen kl syv dro jeg på joggetur gjennom landsbyen Senga Bay. Morgenen er eneste tidspunktet det er mulig å løpe her. Senere på dagen er det for varmt og på kvelden er det for mørkt – man går ikke ute etter at det er blitt mørkt, og det blir det klokken seks. Det var en eksotisk løpetur. Det var jublende barn med baljer med sardiner på hodet, de ropte etter meg, vinket til meg og ga meg thumbs-up,  pick-ups som passerte meg med lastplanet fylt med voksne menn som heiet, syklister på skramlete sykler som hilste, smilende kvinner, Utenfor en leirhytte satt en fyr og solgte mais. En mann rakk ut en levende høne til meg - om jeg ville kjøpe? Jeg løp forbi store fiskenett som lå til tørk og en full mann og en rastafari som hadde fått i seg noe til frokost som gjorde henne i veldig godt humør. Også alle de som ikke la merke til meg.
 
                                                                               
 

Ellers har vi brukt helgen på å traske rundt i landsbyen, jobbet med brunfargen og slappet av i solen.

Her er jeg på en bensinstasjon for å kjøpe ringeminutter til mobilen. I Lilongwe pleier jeg å kjøpe 1000 units. Her var den største enheten 100 units – men hva hadde jeg også regnet med? Det er jo ingen i denne landsbyen som kan ha råd til å kjøpe 1000 units….

I ettermiddag har jeg vært på vollyball-turnering sammen med nesten alle de andre nordmennene som er her i Lilongwe!

Jeg håper dere alle får en herlig uke!

 

mandag 17. januar 2011

Gjennomført "orientation"

Gjennomført `orientation`
Ja så er det gått nok en uke. Denne uken fullførte jeg min `orientation` for å få arbeidstillatelse. Det har vært en begivenhetsrik uke. Jeg vil fortelle dere de historien som gjorde mest inntrykk på meg i løpet av denne uken.

Jeg opplevde min første store frustrasjon over ikke å snakke chichewa, språket de snakker her i Malawi. Det var da jeg var på barsel. Jeg oppdaget en kvinne som lå å skalv i sengen. Hun pakket seg godt inn i sin Chechende. Chechende er et tøystykke som malawiske kvinner bruker til det meste. De bruker det som skjørt De bærer barna sine på ryggen eller på magen, bundet opp med en chechende. Trenger de bind så river de en gammel chechende opp i remser og bruker det. Skal de vaska barna så bruker de en chechende. Så det er et tøystykke som de bruker til det meste. Denne damen brukte en chechende som teppe. Jeg gikk bort til henne. Damen i nabo sengen prøvde å si noe til meg, men fordi hun snakket chichewa skjønte jeg  ikke hva hun sa. Jeg synes damen under chechenden var litt blank i øynene, jeg lurte på om jeg så en tåre, men kunne ikke spørre henne. Jeg kjente på huden hennes og synes hun var litt klam, det passet ikke sammen med at det så ut som hun frøs. Jeg tok derfor en temperatur av henne. Den var 38 grader. Jeg Informerte en jordmor om funnet mitt. Jordmoren snakket med kvinnen som kunne fortelle at hennes nyfødte barn nettopp hadde dødd… Hun gråt…

Jeg hadde også en dag på nyfødt intensiv. Da vi møtte på jobb var det 63 nyfødte på avdelingen. De lå 1,2,3 eller 4 barn i hver seng avhengig av hvor store de var. Jeg kan godt fortelle dere at jeg var ør i hodet av barnegråt da jeg gikk hjem. Jeg fikk i oppgave å passe på de 19 mest stabile barna i avdelingen. Så utrolig mange søte barn! Vi startet med å vaske alle barnesengene og observere hvert enkelt barn. En annen jordmor hadde ansvaret for de 12 mest ustabile barna. Den minste veide 750 gram og den mest ustabile lå med epileptiske anfall, spasmer i hele venstre side, og O2 metning på 84. Den på 750 gram ble overflytet til sentralsykehuset i byen. Her er det ikke snakk om overflytting med kuvøse men kengurumetoden, hvor barnet ligger hud mot hud hos moren.Du ser dem på bildet under.

For å holde barna varme måtte vi ha det varmt på avdelingen. Det var 32 grader på avdelingen.

På et tidspunkt var det oppstyr på avdelingen. Det var en dame som ikke kunne finne chechenden sin. Hun var på randen til desperasjon i jakten på chechenden. Hun hadde ingen mann. Hun var alene med sine nyfødte tvillinger. Hun hadde ikke råd til å kjøpe en ny chechende. Jeg kjøpte meg en chechende en gang og jeg betalte ca 22 kroner for den. Jeg betalte nok mye mer enn en malawier for den. Jeg fant et tøystykke på avdelingen som hun fikk.

Jeg ble også rørt flere ganger i løpet av denne uken. Det kunne være fordi det var en mann som satt ved sin kones side. Det er veldig få menn på avdelingene. Og det var en far som fikk se sitt nyfødte barn for første gang. Han så det gjennom vinduet på nyfødtintensiv fordi fedre ikke har adgang til avdelingen. Moren løftet opp barnet så faren kunne se det. Han strålte av lykke og stolthet. Jeg ble rørt og fikk klump i halsen.
Denne uken har Eline og jeg spist lunsj sammen. Vi kjøpte lunsjen hos et ektepar som har en grill og en frityrgryte på sykehusområdet. Hos dem kjøpte vi to kyllingbiter hver. Kommer til å savne deg Eline.

Jeg spurte en av jordmødrene hva hun tjener i måneden. 37000 kwatcha. Det tilsvarer ca 1800 kr.

Så er det helg igjen.
På fredag morgen kjørte jeg Eline til flyplassen. Det var en vemodig avskjed. Det har vært utrolig hyggelig å være her sammen med henne og trygt å ha henne å spørre og støtte meg til. Samtidig som jeg var klar for å lage mitt Malawi. Tusen takk for at du har gitt meg en så fin introduksjon til tiden min her i Malawi Eline.
Den første kvelden uten Eline valgte jeg å være hjemme. Det var veldig deilig. Eline har vært så snill og introdusere meg for alle vennene sine. Jeg var nesten utslitt av all den sosiale aktiviteten, så en hjemme kveld var deilig. Men takk Eline for at du har latt meg møte så mye bra folk og vist meg at jeg ikke kommer til å bli ensom her, med mindre jeg selv ønsker det. Det var et forferdelig tordenvær fredag kveld. Det er regntid her nå mens jeg skal være her. Det lynte, tordnet og regnet - et skikkelig inne-vær. Jeg brukte kvelden til å bake rosinboller. I et opphold i regnet gikk jeg ut med noen boller til de stakkars vaktene som sitter ute ved porten. Det var litt av et stusselig syn. Der satt de to mennene i skjulet sitt, de hadde laget seg noe mat som luktet, det var skittent og vått rundt dem. Jeg fikk nesten dårlig samvittighet. Men de må jo sitte der ute å passe på. Det er jo fordi de er der at jeg er trygg…


Lørdag morgen dro jeg ut til Lake Malawi sammen med en norsk familie. Helga 33, Jostein 32, Hulda 8 og Jacob på 6 (de likte også rosinbollene). og ikke nok med at de er norske, de kommer fra Asker, så det var jo litt av et sammentreff. Vi dro til et skikkelig backpacker-sted (det var mange herlige minner som dukket opp her Målfrid!). De er en meget aktiv familie – skikkelig gøy å være på tur sammen med dem. Helgen gikk med til å lese masse, kose oss, slappe av, vi padlet ut til Lizard island, vi svømte rundt Lizard Island mens vi tittet på land og så majestetiske fugler og svære lizards. Vi snorklet og så fargerike fisk. Vi var på joggetur og fjelltur.


Nå er jeg tilbake i min lille stue. Skriver til dere for å ønske dere en herlig uke!

torsdag 13. januar 2011

Avslutning for Eline, velkommst for meg

Første helgen, Lake Malawi, Monkey bay
Avslutning for Eline, velkomst for meg...
Fredag ettermiddag tok Eline, Stefan en tysk gynekolog og jeg, bilen og forlot Lilongwe, til fordel for strand og sol ved Lake of Malawi. Vi kom til Normann Carr cottage ved Monkey Bay. Vi hadde hvert vårt rom. hvert rom hadde en privat dusj i et atrium utenfor rommet, under åpen himmel. Helgen gikk til å jobbe med brunfargen og lese bok i hengekøyer på stranden, spille kort, drikke GT og green (lokal tappet Carlsberg).
Når kvelden kom satt vi på terassen i lyset fra stearinlys og hørte på flodhestene grynte nede på stranden. Senere på kvelden nøt vi et utrolig lyn-show på himmelen! Det var utrolig flott. Ekstremt masse lyn. 
Klar for en ny uke! Håper dere der hjemme får en fin og spennende uke!    

onsdag 12. januar 2011

De første dagene i Lilongwe

De første dagene i Lilongwe
Den første dagen i Lilongwe var dagen for å ordne noe av det praktiske som skal til for at jeg skal kunne få oppholds- og arbeidstillatelse i Malawi. Eline og jeg dro til nurses and midwife council. Der møtte jeg en streng dame som ga meg en følelse av å være til muntlig eksamen , en eksamen hvor du vet du kan nesten alt, og du vet de kan felle deg hvis det er det de vil. Det gjør deg nervøs. Etter at damen hadde sett på meg med strenge øyne og stilt noen kritiske spørsmål fikk hun uttalt: I`m so tierd, og subbet inn på kontoet med meg i helene. Jeg svarte: I`m patient. I`ll wait for you. Hun så strengt på meg og sa: I `ll finish you first! Me det fikk jeg muligheten til å gjennomføre `orientation` som man må gjennomføre før man kan få arbeidstillatelse. 
Bildet: jeg prøver å få arbeidstillatelse

Torsdag var min første dag på `orientation`, en form for omvisning på relevante avdelinger på sykehuset. Som jordmor må jeg gjennomføre `orientation` en dag på svangerskapspoliklinikken. En dag på observasjonspost for gravide. To dager på barsel og en dag på nyfødt intensiv. Da jeg var på Ferie her i november, var jeg sammen med Eline på føden i ni dager. Disse ni dagene gjør at jeg får godskrevet fem orientation-dager på føden.
Første dag på `orientation` var jeg på svangerskapspoliklinikken. Jeg startet med å se på de ca 100 Kvinnene som skulle på svangerskapskontoll denne dagen når de i plenum fikk informasjon om HIV og AIDS (det var de eneste ordene jeg forsto). De avsluttet seansen med en sang, hvor jordmoren ledet an med synging, klapping og vrikking på rumpa – alle sang og lo med! Et herlig syn! Etter informasjonen om HIV og AIDS gikk kvinnene til svangerskapskontroll. For å oppfordre kvinnene til å ta med seg mennene på svangerskapskontrollene fikk de kvinnene som hadde med seg mannen sin, komme først inn til jordmoren. Jeg gjorde svangerskapskontroller. Jeg tittet på tungen og øyeeplet for å vurdere kvinnens blodprosent, leverens størrelse og plassering, vurderte ødemer i ekstremitetene og kjente på barnets posisjon og plasering, vurderte lengden på svangerskapet i forhold til livmorens høyde, og lyttet til barnets puls med et jordmorstetoskop. språket her er Chechewa, jeg er ikke særlig god på det, så jordmoren tok seg av den muntlig informasjonen. Ved to- tiden på ettermiddagen var jordmoren jeg fulgte ferdig på jobb, så jeg tok meg en tur til Eline på føden. Jeg tok i mot to barn på føden. Kvinnene var en førstegangsfødende og en annen gangsfødende. Alt var helt normalt og fint. I åpningsfasen gjalt det å vise omsorg med kropsspråket.  Språket var ikke noe problem når det kommer til trykkingen: Jeg trykket med hele ansiktet og pustet som en storm, og de fødende skjønte at det var lurt å gjøre som meg.

tirsdag 11. januar 2011

Reisen


Reisen. På vei til Malawi:
Etter noen timer på gardermoen i skrekk blandet fryd, hvor skrekken dominerte satte jeg meg på flyet som skulle føre meg mot et spennende halv år i Malawi. På flyet mellom Oslo og Amsterdam gråt jeg noen tapre tårer. Da vi landet i Nairobi i Kenya var jeg preget av en blanding av glede, skrekk og mistro. Jeg er verkelig på vei. Er jeg godt nok forbredt? Kan jeg nok? Kan jeg takle utfordrningene? Da vi landet i Zambia tittet jeg på bagasje-mennene som jobbet med å få bagasjen ut av flyet, lyset fra himmelen, det grønne gresset rundt flyplassen, vaske-mannen som smilte bredt til meg og spurte: Hey! how are you? Da kom gleden! Jeg er reist! Jeg gjør dette! Jeg er på vei tilbake til Malawi og jeg gleder meg! Gleder meg til utfordringene!
Jeg fikk så utrolig mange og koselige lykkeønskninger i dagene før jeg dro! Tusen takk alle dere som har vært så omsorgsfulle og lykkeønsket meg!  
Vel fremme i Lilongwe, Malawi, møtte jeg en smilende Eline. Hun kommenterte at jeg var blekere om nebbet nå enn jeg var da jeg kom nedover i november.