Jeg fikk jobben! Drømmen er en realitet! Jeg reiser til Malawi for å jobbe som jordmor i et halvt år, fra januar til juni. Jeg skal jobbe på KCH. KCH er sentralsykehuset i Lilongwe, hovedstaden i Malawi. Malawi er et tett befolket land, sør øst i Afrika. De har veldig høy befolkningsvekst. Økonomisk sett er det det minst utviklete landet i Afrika. Barn- og mødredødligheten er av de høyeste i verden. Følg med på ferden og skriv gjerne en hilsen på bloggen! P.S:Les "et halvt år ble til et helt år"
lørdag 20. august 2011
Nyika Plateauet
Mens Presidenten sparker sine 41 ministre nyter vi Malawis vakre natur! Nyika plateauet! En herlig tur med kveldssafari og mountainbikesafari på plateauet som høydepunkt!
På jakt etter dyr.
Campen by night.
Turen ble avsluttet med søndagstur i Viphya forest reserve. Det var som å komme hjem til Norge, med grantrær og kongler - absurd opplevelse etter Nyika plateauet.
onsdag 17. august 2011
Antiklimaks er...
Antiklimaks er når du har pakket sekken for å dra på jobb og den inneholder alt du kan trenge de neste dagene enten fordi du må bli på jobb fordi uroligheter gjør det umulig å kjøre hjem, eller fordi du må flykte til Zambia. Sekken inneholder pass, vaksinasjonskort, forsikringsbevis, mat, tøyskift, PC, ladere, toalettpapir,bok, musikk, vann og en ekstra uniform.
Rømningsvei er planlagt. Alternativ rute fra sykehuset og hjem og ruten til Zambia. Jeg hadde til og med tenkt å tegne et kors foran på panseret og kjøre med blinkende varsellamper hvis nødvendig.
Også skjer det ingen ting!!
Det er typisk malawiere å snakke om tingene - så dialog er helt i malawisk ånd. Idag har Malawiere vist at de er det fredelige folkefæret jeg flyttet ned til.
Vi manlger fortsatt smertestillende, blodtrykkmedisinen vi gir er gått ut på dato, vi fikk idag overflyttet en dame fra et distriktsykehus fordi de ikke hadde anestsi så de kunne gjøre keisersnitt. Jeg har fortsatt problemer med å få bensin og diesel... På kirurgen ligger det pasienter med skuddskader etter forrige demonstrasjon. La oss håpe dialogen når frem!
Det skal legges til at ambasseden hadde evakuert sine ansatte, så det er ikke bare jeg som har hatt vill fantasi ;)
Rømningsvei er planlagt. Alternativ rute fra sykehuset og hjem og ruten til Zambia. Jeg hadde til og med tenkt å tegne et kors foran på panseret og kjøre med blinkende varsellamper hvis nødvendig.
Også skjer det ingen ting!!
Det er typisk malawiere å snakke om tingene - så dialog er helt i malawisk ånd. Idag har Malawiere vist at de er det fredelige folkefæret jeg flyttet ned til.
Vi manlger fortsatt smertestillende, blodtrykkmedisinen vi gir er gått ut på dato, vi fikk idag overflyttet en dame fra et distriktsykehus fordi de ikke hadde anestsi så de kunne gjøre keisersnitt. Jeg har fortsatt problemer med å få bensin og diesel... På kirurgen ligger det pasienter med skuddskader etter forrige demonstrasjon. La oss håpe dialogen når frem!
Det skal legges til at ambasseden hadde evakuert sine ansatte, så det er ikke bare jeg som har hatt vill fantasi ;)
tirsdag 16. august 2011
Du vet du er sykepleier når...
Politisk sett er det urolig i Malawi for tiden. Jeg reiste ned til et fredelig land. De første månedene jeg var her bar landet og folkene preg av ro og harmoni. Så skjønte jeg etterhvert at det mest var på overflaten. Jeg husker jeg spurte jormdorkollegaene mine hvordan de stillte seg til at de ikke hadde fått lønn? Og at det hadde vært vanskelig å få tak i drivstoff den siste uken (nå har vi hatt det problemet i hvertfall åtte uker...). Jeg ble veldig overrasket over reaksjonen. Kollegaene mine snudde seg bort og unngikk å kommenterte. Den enenste som svarte var en som helt tydelig ble veldig engasjert. Noen dager senere var jeg ute å drakk øl sammen med noen bekjente og jeg fortalte dem hvor overrasket jeg var over reaksjonen til kollegaene min. Mine bekjente, som har vært her lenge, sa at jeg måtte passe på hva jeg snakket om, det er ikke værtdt å utsette seg for noe...
De siste månedene har folk snakket mer og mer om missnøyen. 20 juli var det bruduljer her. Den gang var det oppvarming til demonstrasjonene som skal skje i morgen. Jeg har fått tilbud om flybillett hjem, når jeg takket nei til den ble det sagt: men dere kan jo dra til Zambia. Men det er i slike tilfeller du skjønner at du er sykepleier - du backer ikke ut når det er trussler om uroligheter - da går du på jobb for å trå til der det trengs.
De planlagte demonstrasjonene i morgen ble i ettermiddag utsatt, FN, goverment og demonstranter ble enige om forhandlinger, men folk er klare for å si hva de mener - uorganisert demonstrasjon er neppe noe bedre enn de planlagte som var forventet.
Vi har fyllt opp matlageret i huset, fylt opp drivstoff på bilene (det har vært en prosess i seg selv fordi det er mangel på både diesel og bensin), telefonene er fyllt opp med ringeminutter, Evakueringsplanen fra ambassaden er lest. Nå får vi se hva dagen i morgen bringer. Politiet er tomme for tåregass og gummikuler, de har bare ekte varer igjen og presidenten har leid inn soldater av sin gode venn i Zimbabwe.
De siste månedene har folk snakket mer og mer om missnøyen. 20 juli var det bruduljer her. Den gang var det oppvarming til demonstrasjonene som skal skje i morgen. Jeg har fått tilbud om flybillett hjem, når jeg takket nei til den ble det sagt: men dere kan jo dra til Zambia. Men det er i slike tilfeller du skjønner at du er sykepleier - du backer ikke ut når det er trussler om uroligheter - da går du på jobb for å trå til der det trengs.
De planlagte demonstrasjonene i morgen ble i ettermiddag utsatt, FN, goverment og demonstranter ble enige om forhandlinger, men folk er klare for å si hva de mener - uorganisert demonstrasjon er neppe noe bedre enn de planlagte som var forventet.
Vi har fyllt opp matlageret i huset, fylt opp drivstoff på bilene (det har vært en prosess i seg selv fordi det er mangel på både diesel og bensin), telefonene er fyllt opp med ringeminutter, Evakueringsplanen fra ambassaden er lest. Nå får vi se hva dagen i morgen bringer. Politiet er tomme for tåregass og gummikuler, de har bare ekte varer igjen og presidenten har leid inn soldater av sin gode venn i Zimbabwe.
søndag 10. juli 2011
Politiet
På lørdag var vi ute. Vi var på stamstedene Harrys bar og Zanzi. Jeg kjørte Sigbjørn hjem. Søndag dro vi og hentet bilen hans. Den var omringet av tre menn, i gang med å stjele bildeler. En politibetjent med maskingevær fortalte at disse tre mennene passet på bilen som Sigbjørn uforsvarlig hadde latt stå parkert uten tilsyn. Vi fikk ikke kjøre fra åstedet før politi-forsterkninger kom. Etter vel 20 minutter kom det en politibil med flere provoserende politifolk med enda større maskingevær. Politbetjenten med det største maskingeværet hoppet inn i bilen til Sigbjørn og tok han han med seg i retning politistasjonen, mens han uforvarende lot maskingevær-munningen peke mot hodet til Sigbjørn. Jeg freste etter dem i min bil. På veien til stasjoene stoppet plutselig politibilen og betjentene kom med antydninger om "lønn for strevet", de ville gjerne ha penger til brus...
For et par uker siden var vi på fest. For å komme til festen måtte vi svinge av 20 meter før inngangen til presidentpalasset. Tre venninner av meg klarte å kjøre for langt, de kom opp til presidentpalassporten. Der ble de stoppet av en beruset, provoserende og agressiv president-vakt. Mens han ladet maskingeværet prøvde han å overbevise jentene om hvor farlige de var og at han kunne skyte etter dem hvis han fant det nødvendig.... Også ba han om en øl... Det var tre sjelvende jenter som kom til festen.
Langs veien er det mange roadblocks hvor politiet stopper deg for å sjekket at du har førerkort, at bilen er i stand, at papirene er i orden... og for å få penger til en brus...
I går kjørte vi Katie til flyplassen. Trist. Vi har vært en fin gjeng dette halve året. I går dro Katie og Patricia drar 29 juli. På vei til flyplassen ble vi stoppet to ganger av politi med de største maskingeværene. Skikkelig fryktinngytende. Mørkt var det og. Men tre søte jenter i bilen klarte å sjarmere politimennene; neste gang vi skulle til Europa ville de være med...
Det værste er at det er helt umulig å snakke fornuftig med politiet. Det hjelper ikke å si at bilen står parkert uten tilsyn fordi jeg fikk for mye å drikke i går. Og de hjelper tyvene som stjeler blideler. Og det hjelper ikke å fortelle presidentvakten at du ikke så avkjørselen 20 meter tidligere...
For et par uker siden var vi på fest. For å komme til festen måtte vi svinge av 20 meter før inngangen til presidentpalasset. Tre venninner av meg klarte å kjøre for langt, de kom opp til presidentpalassporten. Der ble de stoppet av en beruset, provoserende og agressiv president-vakt. Mens han ladet maskingeværet prøvde han å overbevise jentene om hvor farlige de var og at han kunne skyte etter dem hvis han fant det nødvendig.... Også ba han om en øl... Det var tre sjelvende jenter som kom til festen.
Langs veien er det mange roadblocks hvor politiet stopper deg for å sjekket at du har førerkort, at bilen er i stand, at papirene er i orden... og for å få penger til en brus...
I går kjørte vi Katie til flyplassen. Trist. Vi har vært en fin gjeng dette halve året. I går dro Katie og Patricia drar 29 juli. På vei til flyplassen ble vi stoppet to ganger av politi med de største maskingeværene. Skikkelig fryktinngytende. Mørkt var det og. Men tre søte jenter i bilen klarte å sjarmere politimennene; neste gang vi skulle til Europa ville de være med...
Det værste er at det er helt umulig å snakke fornuftig med politiet. Det hjelper ikke å si at bilen står parkert uten tilsyn fordi jeg fikk for mye å drikke i går. Og de hjelper tyvene som stjeler blideler. Og det hjelper ikke å fortelle presidentvakten at du ikke så avkjørselen 20 meter tidligere...
Drivstoffkrise - igjen
Det har vært lite bensin og diesel de siste ukene. Malawi mangler dollar til å kjøpe drivstoff for. Irriterende. Forrige helg fikk vi varselt at det var tankbiler med diesel på vei, men så viste det seg at bilene ikke hadde diesel i sine egne drivstofftanker, så de hadde stoppet rett etter at de hadde krysset grensen til Malawi.
Siste nytt er at bensinstasjonen ved avkjørselen til Bunda mnt. får levert benis i løpet av dagen... Når vi gjennom jungeltelegrafen får vite at det er en bensinstasjon som har diesel eller bensin, så er det bare å stille seg i timelang kø og håpe at du er heldig denne gangen og får fyllt tanken. Eller du kan la være å stille deg i kø, og håpe at krisen er over i morgen...
For tiden er vi så få i prosjektet her nede at jeg har tilgang til to biler. Jeg har en landcruiser på diesel og en Rav4 på bensin. Landcruiseren har en hovedtank på 90 liter og en subtank på 90 liter, jeg har nå 1/4 subtank igjen, hovedtanken er tom. Bilen står parkert i håp om at jeg snart kan få fyllt den. Jeg har nå halv tank igjen på rav4`en som trenger bensin... I tre uker har jeg håpet at krisen snart er over og at jeg slipper å stå i kø for kanskje å få fylt drivstoff...
Hovedregelen er at du aldri tømmer mer enn halve hovedtanken før du fyller den...
Siste nytt er at bensinstasjonen ved avkjørselen til Bunda mnt. får levert benis i løpet av dagen... Når vi gjennom jungeltelegrafen får vite at det er en bensinstasjon som har diesel eller bensin, så er det bare å stille seg i timelang kø og håpe at du er heldig denne gangen og får fyllt tanken. Eller du kan la være å stille deg i kø, og håpe at krisen er over i morgen...
For tiden er vi så få i prosjektet her nede at jeg har tilgang til to biler. Jeg har en landcruiser på diesel og en Rav4 på bensin. Landcruiseren har en hovedtank på 90 liter og en subtank på 90 liter, jeg har nå 1/4 subtank igjen, hovedtanken er tom. Bilen står parkert i håp om at jeg snart kan få fyllt den. Jeg har nå halv tank igjen på rav4`en som trenger bensin... I tre uker har jeg håpet at krisen snart er over og at jeg slipper å stå i kø for kanskje å få fylt drivstoff...
Hovedregelen er at du aldri tømmer mer enn halve hovedtanken før du fyller den...
onsdag 6. juli 2011
Jeg sier det igjen: Puha
Jeg sitter og skriver i lyset fra stearinlys. Strømmen er borte, for noen timer. Man blir vandt til det. Siste nytt er at de har plan om å slukke for strømmen seks timer hver dag frem til november... Men det er jo hyggelig med stearinlys. Og å tusle rundt i huset med hodelykt gir rene hyttestemningen.
Nå har jeg vært her i ett halvt år. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å bli lenger. Er ikke "ferdig" i Malawi enda. Savner dere hjemme. Men dette er både spennende og eksotisk og jeg skal jo hjem etter hvert!
Hyggelig at flere av dere ha savnet blogginnlegg fra meg! Det er ikke så lett å prioritere bloggskriving i en aktiv hverdag. Stas at hverdagen er aktiv!
Etter at jeg hadde sagt ja til å forlenge oppholdet her nede, gikk jeg inn i en periode hvor jeg for det meste tenkte: hvorfor ikke gi seg mens leken er god? Det har gått bra til nå, på jobb, i trafikken og sosialt. Hvorfor fortsette med noe som kan gå så gruelig galt?
I går hadde jeg fødsel. Under selve forløsningen var det vanskelig å forløse hodet, det kom liksom ikke lenger ut enn at det så vidt kronet. Jeg fikk høy puls. Jeg ba om mer hjelp og det fikk jeg!!! Det er ingen selvfølge her, så jeg var utrolig takknemmlig! Hodet sto så langt ute at jeg ikke kunne legge en episiotomi. Jeg prøvde å dytte hodet inn igjen uten hell. Så sakte med sikkert kom hodet ut. Jeg prøvde å si noen beroligende ord til kvinnen, mens jeg forutså en av mine vanskeligste forløsninger og visste at dette kunne komme til å gå gruelig galt. En kollega sa: koble til pitocinen. Nei sa jeg, prøvde å være rolig - vi har en skulderdyctoci og pitocin "will get the schoulder more stuck". Jeg ba kvinnen om å ta knærne opp til ørene - det hjalp ikke. Jeg overlot barnet til en kollega og hoppet opp i sengen ved siden av damen og trykket fra høyere mot venstre over symfysebenet hennes - ikke antydning til at den lille skulle komme noe som helst lenger ut. Kollegaen min som nå sto med hendene på barnet prøvde å rottere den uten hell. Jeg ville ha kontoll så jeg sa: jeg tar over. Jeg prøvde å få tak i bakre skulder og fikk tak i den! Så kom fremre skulder litt ned og jeg fikk tak iden! og så dro jeg den lille ut! Og ikke nok med at jeg lo i glede over at jeg hadde klart å forløse min første ordentlige skulderdyctoci, men jeg sto med en unge i armene som skrek. Flere ganger underveis tenkte jeg: nå står jeg i det jeg har gruet meg for i fem år.
Det er disse kickene og gleden over livene som kommer til, som gjør at det er så utrolig spennende å være jordmor!
For en ukes tid siden måtte jeg ta avgjøreslen om å avslutte gjenopplivningen av en liten baby. Det er det vanskeligste jeg har gjort. Jeg gråt.
Godt med gode kolleger!
Nå har jeg vært her i ett halvt år. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å bli lenger. Er ikke "ferdig" i Malawi enda. Savner dere hjemme. Men dette er både spennende og eksotisk og jeg skal jo hjem etter hvert!
Hyggelig at flere av dere ha savnet blogginnlegg fra meg! Det er ikke så lett å prioritere bloggskriving i en aktiv hverdag. Stas at hverdagen er aktiv!
Etter at jeg hadde sagt ja til å forlenge oppholdet her nede, gikk jeg inn i en periode hvor jeg for det meste tenkte: hvorfor ikke gi seg mens leken er god? Det har gått bra til nå, på jobb, i trafikken og sosialt. Hvorfor fortsette med noe som kan gå så gruelig galt?
I går hadde jeg fødsel. Under selve forløsningen var det vanskelig å forløse hodet, det kom liksom ikke lenger ut enn at det så vidt kronet. Jeg fikk høy puls. Jeg ba om mer hjelp og det fikk jeg!!! Det er ingen selvfølge her, så jeg var utrolig takknemmlig! Hodet sto så langt ute at jeg ikke kunne legge en episiotomi. Jeg prøvde å dytte hodet inn igjen uten hell. Så sakte med sikkert kom hodet ut. Jeg prøvde å si noen beroligende ord til kvinnen, mens jeg forutså en av mine vanskeligste forløsninger og visste at dette kunne komme til å gå gruelig galt. En kollega sa: koble til pitocinen. Nei sa jeg, prøvde å være rolig - vi har en skulderdyctoci og pitocin "will get the schoulder more stuck". Jeg ba kvinnen om å ta knærne opp til ørene - det hjalp ikke. Jeg overlot barnet til en kollega og hoppet opp i sengen ved siden av damen og trykket fra høyere mot venstre over symfysebenet hennes - ikke antydning til at den lille skulle komme noe som helst lenger ut. Kollegaen min som nå sto med hendene på barnet prøvde å rottere den uten hell. Jeg ville ha kontoll så jeg sa: jeg tar over. Jeg prøvde å få tak i bakre skulder og fikk tak i den! Så kom fremre skulder litt ned og jeg fikk tak iden! og så dro jeg den lille ut! Og ikke nok med at jeg lo i glede over at jeg hadde klart å forløse min første ordentlige skulderdyctoci, men jeg sto med en unge i armene som skrek. Flere ganger underveis tenkte jeg: nå står jeg i det jeg har gruet meg for i fem år.
Det er disse kickene og gleden over livene som kommer til, som gjør at det er så utrolig spennende å være jordmor!
For en ukes tid siden måtte jeg ta avgjøreslen om å avslutte gjenopplivningen av en liten baby. Det er det vanskeligste jeg har gjort. Jeg gråt.
Godt med gode kolleger!
torsdag 2. juni 2011
Vann vann og atter vann
Hei igjen!
En fuktig hilsen fra Area 10, Lilongwe, Malawi.
Problemet har idag 14 dagers feiring! Mengden har vært økende... I natt kom det nye mer enn 200 liter vann fra taket og ned i soveromsfløyen. I natt spredde det seg ikke bare i soveromsfløyen men også utover i hagen og innover i stuen. Det er håpløst å skulle prøve å forhindre spredning. En 30 liters bøtte fylles på under en halv time, håndkledeskapet er tomt etter forrige natt, hovedkranen hjelper det ikke å skru av - det eneste som hjelper er sov-i-ro.
Tærne mine kommer til å bli blå! Parketten i entreen buler. Det surkler under noen av flisene i soveromsfløyen.
Det blir spennende hva natten byr på av fuktige overraskelser.
Jeg forlot en fuktig leilighet i Oslo. Etter bare noen månder her nede fikk jeg vannlekasje på badet her. Og nå dette...
Ikke noe stress! Jeg er i Malawi! Her er det ingen som har det travelt.
Dette var et innlegg jeg skrev i sympati med deg Ingrid! Skål (en velfortjent sådan)
En fuktig hilsen fra Area 10, Lilongwe, Malawi.
Problemet har idag 14 dagers feiring! Mengden har vært økende... I natt kom det nye mer enn 200 liter vann fra taket og ned i soveromsfløyen. I natt spredde det seg ikke bare i soveromsfløyen men også utover i hagen og innover i stuen. Det er håpløst å skulle prøve å forhindre spredning. En 30 liters bøtte fylles på under en halv time, håndkledeskapet er tomt etter forrige natt, hovedkranen hjelper det ikke å skru av - det eneste som hjelper er sov-i-ro.
Tærne mine kommer til å bli blå! Parketten i entreen buler. Det surkler under noen av flisene i soveromsfløyen.
Det blir spennende hva natten byr på av fuktige overraskelser.
Jeg forlot en fuktig leilighet i Oslo. Etter bare noen månder her nede fikk jeg vannlekasje på badet her. Og nå dette...
Ikke noe stress! Jeg er i Malawi! Her er det ingen som har det travelt.
Dette var et innlegg jeg skrev i sympati med deg Ingrid! Skål (en velfortjent sådan)
Abonner på:
Innlegg (Atom)