Jeg sier det igjen: Puha

Jeg sitter og skriver i lyset fra stearinlys. Strømmen er borte, for noen timer. Man blir vandt til det. Siste nytt er at de har plan om å slukke for strømmen seks timer hver dag frem til november... Men det er jo hyggelig med stearinlys. Og å tusle rundt i huset med hodelykt gir rene hyttestemningen.

Nå har jeg vært her i ett halvt år. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å bli lenger. Er ikke "ferdig" i Malawi enda. Savner dere hjemme. Men dette er både spennende og eksotisk og jeg skal jo hjem etter hvert!

Hyggelig at flere av dere ha savnet blogginnlegg fra meg! Det er ikke så lett å prioritere bloggskriving i en aktiv hverdag. Stas at hverdagen er aktiv!

Etter at jeg hadde sagt ja til å forlenge oppholdet her nede, gikk jeg inn i en periode hvor jeg for det meste tenkte: hvorfor ikke gi seg mens leken er god? Det har gått bra til nå, på jobb, i trafikken og sosialt. Hvorfor fortsette med noe som kan gå så gruelig galt?

I går hadde jeg fødsel. Under selve forløsningen var det vanskelig å forløse hodet, det kom liksom ikke lenger ut enn at det så vidt kronet. Jeg fikk høy puls. Jeg ba om mer hjelp og det fikk jeg!!! Det er ingen selvfølge her, så jeg var utrolig takknemmlig! Hodet sto så langt ute at jeg ikke kunne legge en episiotomi. Jeg prøvde å dytte hodet inn igjen uten hell. Så sakte med sikkert kom hodet ut. Jeg prøvde å si noen beroligende ord til kvinnen, mens jeg forutså en av mine vanskeligste forløsninger og visste at dette kunne komme til å gå gruelig galt. En kollega sa: koble til pitocinen. Nei sa jeg, prøvde å være rolig - vi har en skulderdyctoci og pitocin "will get the schoulder more stuck". Jeg ba kvinnen om å ta knærne opp til ørene - det hjalp ikke. Jeg overlot barnet til en kollega og hoppet opp i sengen ved siden av damen og trykket fra høyere mot venstre over symfysebenet hennes - ikke antydning til at den lille skulle komme noe som helst lenger ut. Kollegaen min som nå sto med hendene på barnet prøvde å rottere den uten hell. Jeg ville ha kontoll så jeg sa: jeg tar over. Jeg prøvde å få tak i bakre skulder og fikk tak i den! Så kom fremre skulder litt ned og jeg fikk tak iden! og så dro jeg den lille ut! Og ikke nok med at jeg lo i glede over at jeg hadde klart å forløse min første ordentlige skulderdyctoci, men jeg sto med en unge i armene som skrek. Flere ganger underveis tenkte jeg: nå står jeg i det jeg har gruet meg for i fem år.

Det er disse kickene og gleden over livene som kommer til, som gjør at det er så utrolig spennende å være jordmor!

For en ukes tid siden måtte jeg ta avgjøreslen om å avslutte gjenopplivningen av en liten baby. Det er det vanskeligste jeg har gjort. Jeg gråt.

 Godt med gode kolleger!