Politiet

På lørdag var vi ute. Vi var på stamstedene Harrys bar og Zanzi. Jeg kjørte Sigbjørn hjem. Søndag dro vi og hentet bilen hans. Den var omringet av tre menn, i gang med å stjele bildeler. En politibetjent med maskingevær fortalte at disse tre mennene passet på bilen som Sigbjørn uforsvarlig hadde latt stå parkert uten tilsyn. Vi fikk ikke kjøre fra åstedet før politi-forsterkninger kom. Etter vel 20 minutter kom det en politibil med flere provoserende politifolk med enda større maskingevær. Politbetjenten med det største maskingeværet hoppet inn i bilen til Sigbjørn og tok han han med seg i retning politistasjonen, mens han uforvarende lot maskingevær-munningen peke mot hodet til Sigbjørn. Jeg freste etter dem i min bil. På veien til stasjoene stoppet plutselig politibilen og betjentene kom med antydninger om "lønn for strevet", de ville gjerne ha penger til brus...

For et par uker siden var vi på fest. For å komme til festen måtte vi svinge av 20 meter før inngangen til presidentpalasset. Tre venninner av meg klarte å kjøre for langt, de kom opp til presidentpalassporten. Der ble de stoppet av en beruset, provoserende og agressiv president-vakt. Mens han ladet maskingeværet prøvde han å overbevise jentene om hvor farlige de var og at han kunne skyte etter dem hvis han fant det nødvendig.... Også ba han om en øl... Det var tre sjelvende jenter som kom til festen.

Langs veien er det mange roadblocks hvor politiet stopper deg for å sjekket at du har førerkort, at bilen er i stand, at papirene er i orden... og for å få penger til en brus...

I går kjørte vi Katie til flyplassen. Trist. Vi har vært en fin gjeng dette halve året. I går dro Katie og Patricia drar 29 juli. På vei til flyplassen ble vi stoppet to ganger av politi med de største maskingeværene. Skikkelig fryktinngytende. Mørkt var det og. Men tre søte jenter i bilen klarte å sjarmere politimennene; neste gang vi skulle til Europa ville de være med...

Det værste er at det er helt umulig å snakke fornuftig med politiet. Det hjelper ikke å si at bilen står parkert uten tilsyn fordi jeg fikk for mye å drikke i går. Og de hjelper tyvene som stjeler blideler. Og det hjelper ikke å fortelle presidentvakten at du ikke så avkjørselen 20 meter tidligere...

Drivstoffkrise - igjen

Det har vært lite bensin og diesel de siste ukene. Malawi mangler dollar til å kjøpe drivstoff for. Irriterende. Forrige helg fikk vi varselt at det var tankbiler med diesel på vei, men så viste det seg at bilene ikke hadde diesel i sine egne drivstofftanker, så de hadde stoppet rett etter at de hadde krysset grensen til Malawi.
Siste nytt er at bensinstasjonen ved avkjørselen til Bunda mnt. får levert benis i løpet av dagen... Når vi gjennom jungeltelegrafen får vite at det er en bensinstasjon som har diesel eller bensin, så er det bare å stille seg i timelang kø og håpe at du er heldig denne gangen og får fyllt tanken. Eller du kan la være å stille deg i kø, og håpe at krisen er over i morgen...
For tiden er vi så få i prosjektet her nede at jeg har tilgang til to biler. Jeg har en landcruiser på diesel og en Rav4 på bensin. Landcruiseren har en hovedtank på 90 liter og en subtank på 90 liter, jeg har nå 1/4 subtank igjen, hovedtanken er tom. Bilen står parkert i håp om at jeg snart kan få fyllt den. Jeg har nå halv tank igjen på rav4`en som trenger bensin... I tre uker har jeg håpet at krisen snart er over og at jeg slipper å stå i kø for kanskje å få fylt drivstoff...
Hovedregelen er at du aldri tømmer mer enn halve hovedtanken før du fyller den...

Jeg sier det igjen: Puha

Jeg sitter og skriver i lyset fra stearinlys. Strømmen er borte, for noen timer. Man blir vandt til det. Siste nytt er at de har plan om å slukke for strømmen seks timer hver dag frem til november... Men det er jo hyggelig med stearinlys. Og å tusle rundt i huset med hodelykt gir rene hyttestemningen.

Nå har jeg vært her i ett halvt år. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å bli lenger. Er ikke "ferdig" i Malawi enda. Savner dere hjemme. Men dette er både spennende og eksotisk og jeg skal jo hjem etter hvert!

Hyggelig at flere av dere ha savnet blogginnlegg fra meg! Det er ikke så lett å prioritere bloggskriving i en aktiv hverdag. Stas at hverdagen er aktiv!

Etter at jeg hadde sagt ja til å forlenge oppholdet her nede, gikk jeg inn i en periode hvor jeg for det meste tenkte: hvorfor ikke gi seg mens leken er god? Det har gått bra til nå, på jobb, i trafikken og sosialt. Hvorfor fortsette med noe som kan gå så gruelig galt?

I går hadde jeg fødsel. Under selve forløsningen var det vanskelig å forløse hodet, det kom liksom ikke lenger ut enn at det så vidt kronet. Jeg fikk høy puls. Jeg ba om mer hjelp og det fikk jeg!!! Det er ingen selvfølge her, så jeg var utrolig takknemmlig! Hodet sto så langt ute at jeg ikke kunne legge en episiotomi. Jeg prøvde å dytte hodet inn igjen uten hell. Så sakte med sikkert kom hodet ut. Jeg prøvde å si noen beroligende ord til kvinnen, mens jeg forutså en av mine vanskeligste forløsninger og visste at dette kunne komme til å gå gruelig galt. En kollega sa: koble til pitocinen. Nei sa jeg, prøvde å være rolig - vi har en skulderdyctoci og pitocin "will get the schoulder more stuck". Jeg ba kvinnen om å ta knærne opp til ørene - det hjalp ikke. Jeg overlot barnet til en kollega og hoppet opp i sengen ved siden av damen og trykket fra høyere mot venstre over symfysebenet hennes - ikke antydning til at den lille skulle komme noe som helst lenger ut. Kollegaen min som nå sto med hendene på barnet prøvde å rottere den uten hell. Jeg ville ha kontoll så jeg sa: jeg tar over. Jeg prøvde å få tak i bakre skulder og fikk tak i den! Så kom fremre skulder litt ned og jeg fikk tak iden! og så dro jeg den lille ut! Og ikke nok med at jeg lo i glede over at jeg hadde klart å forløse min første ordentlige skulderdyctoci, men jeg sto med en unge i armene som skrek. Flere ganger underveis tenkte jeg: nå står jeg i det jeg har gruet meg for i fem år.

Det er disse kickene og gleden over livene som kommer til, som gjør at det er så utrolig spennende å være jordmor!

For en ukes tid siden måtte jeg ta avgjøreslen om å avslutte gjenopplivningen av en liten baby. Det er det vanskeligste jeg har gjort. Jeg gråt.

 Godt med gode kolleger!