torsdag 19. mai 2011

En helg med luksus

Satemwa te-estate. Et nydelig sted. En helg med luksus. En helg med avslappning. En helg sammen med bra damer. Vi fikk alle fire en natt på dette lukeriøse stedet av Daniel, Kerstin, Enna og Matteo, da de dro tilbake til Sveits for en uke siden. Vi bestemte oss for å tilbringe to netter her. Det var en bra avgjørelse.


Te-estaten er hovedhuset på en te-plantasje, så omgivelsene var te, te og atter te. Når vi ankom på fredag fikk vi servert iste i stettglass.
Om morgenen fikk vi en kanne te servert på terassen utenfor rommet vårt.
 
Patricia hadde bursdag på lørdag. Vi dro på piknik og jeg sørget for at det var gjemt en flaske musserende i piknikbagen

Etter en sånn dag kan man ikke annet enn å sove godt.

 

onsdag 18. mai 2011

Så fort kan aktiviteten på en fødeavdeling forandre seg.

Idag hadde vi en spennede, utfordrende og nervepirrende dag på jobben. Dette faget handler mest om liv og innimellom om død. Det som er så spennende, utfordrende og nervepirrende er at det kan gå så gruelig galt, og som regel går det helt fint og utmerket. Idag hadde jeg en dame i fødsel. Hun var propesjonalt stor, høy og kraftig. Hun hadde en stor mage, så jeg forventet et stort barn. Med Oxitocin stimulering (her teller vi dråper for å styre effekten) gikk det fint fremover og CTG`en var utmerket. Jeg var ute av stuen en kort tur på et tidspukt og på den tiden var det en jordmor som gikk inn til damen og bestemte seg for at her måtte det legges vacuum. Jeg ble frustrert over at han bare kunne bestemme det på de fem minuttene jeg var ute. Indikasjonen han ga var forlenget trykketid (damen hadde småtrykket på noen rier over en tid, absolutt ingen aktiv trykking) og truende fosterasfyxi (jeg hadde stoppet en perfekt CTG for 15 minutter siden og hadde lyttet normal puls på barnet etter det...). Han er ikke erfaren på vacuum og jeg så han gjøre en vacuum igår, og det ville jeg ikke skulle skje med "min dame". I tillegg ventet jeg et stort barn og forutså skulderdystosi. Jeg synes det var en uforsvarlig ide at vi to uerfarne vacuum-leggere skulle stå alene med det, så jeg ringte legen for å få assistanse. Hun la vacuum og skulderen satt fast under symfysebenet (skulderdystosi) og barnet kom ikke ut. Da kan jeg godt fortelle dere det var girl-power! Det er utrolig hvor mange krefter man klarer å mobilisere når man bare er redd nok. Barnet kom til slutt ut. Det var så blod  og fostervann sprutet. Barnet scoret apgar 7 etter ett minutt og 9 etter fem minutter - utrolig bra. En halv time etterpå lå den å ammet. Han ante ikke noe om, og vil heldigvis ikke huske, hvilken dramatiske fødsel han hadde.
Ut på ettermiddagen var den ene av tre jordmødre som møtte idag blitt syk og hadde gått hjem, så vi var to igjen. Han andre fikk lyst på noe å drikke. Ingen av oss hadde hatt lunsj, så det hadde han klart behov for, men det var bare det at det overhodet ikke var forsvarlig og kun være en jordmor på avdelingen. Vi hadde tre i fødsel. Den ene var en 5 gangsfødende, en var en førstegangsfødende med langsom fremgang og den tredje aner jeg ikke noe om. Jeg sa at jeg ikke synes han skulle forlate avdelingen og meg. Det syneset  han godt han kunne (kanskje en tillitsærklæring til meg... eller bare likegyldighet...). Når han forlot avdelingen gikk jeg inn til den førstgangsfødende med langsom fremgang for å hjelpe henne i mål. Når jeg hadde fått henne til å trykke et par ganger hørte jeg en båre som ble trillet heftig fremover på gangen. Jeg stakk hodet ut av døren og på båren lå det en dame som helt klart så ut til å trenge mer hjelp enn min førstegangsfødende som "prøvetrykket". Jeg forlot min førstegangsfødende for å få vite hvorfor denne damen kom til oss. Det var en overflytning fra distriktet. Hun hadde født den første tvillingen og den andre kom ikke ut. Nå hadde de vært på veien i et par timer, og kom til oss for hjelp til å forløse tvilling nr to. Vi hjalp henne over på en fødeseng. Jeg brettet ned teppet hennes og lyttet etter pulsen til barnet, som jeg selvfølgelig ikke fant. Jeg løftet litt mer på teppet for å kjenne på mormunnsåpningen for å vurdere om tvilling nr 2 var på vei ut, eller om det måtte bli keisersnitt. Ut av skjeden hang det en blå og hoven arm... Dette var deffinitivt ikke noe jeg skulle ta meg av alene. Jeg løp over til en annen avdeling i håp om at det var en lege der. Det var det. Når jeg kom tilbake til fødeavdelingen kom det trillende inn en båre til, med en dame på: førstegangsfødende med langsom fremgang. Jeg spurte om barnet var levende. Jordmoren som fulgte damen sa: jeg lyttet... han tittet ned på partogrammet... for to timer siden... Da fant han fosterlyd på 130 slag i minuttet. Jeg ble frustrert over at han ikke hadde lyttet underveis og at han overlot et barn til meg som vi ikke visste hvordan hadde det. Men jeg husker jo godt hvordan jeg på vei over fjellet mellom Alta-fødestue og Kirkenes sykehus, med en fødende i bilen, vurderte frem og tilbake om jeg skulle lytte etter pulsen til barnet eller ikke? Hva hvis jeg ikke fant den? Hva kunne jeg gjøre? vi var jo i bilen... på vei til sykeshuet... Vi kjørte så fort vi kunne... Jordmoren i går tenkte kanskje det samme. Jeg brukte jordmorstetoskopet og lyttet etter fosterlyden og fant fosterlyd på 130 slag i minuttet, med god variabilitet. Det er noen ganger man puster mer lettet ut enn andre ganger.... Ikke lenge etter ankomst begynte damen å trykke. Den andre førstegangsfødende som jeg prøvetrykket med, og hun med armen ut av sjeden fikk bare vente. Denne damen trengte mest hjelp. Jeg forsikret meg om at legen hadde kommet til damen med armen ut av sjeden, også ropte jeg til vaskedamen at hun måtte hente matronen (jordmorsjefen) for her var det ikke forsvarlig og kun være èn jordmor...
Det endte med at jeg la vacuum og episiotomi på den førsegangsfødende med langsomfremgang fra distriktet. Ut kom en sprek liten pike. Moren var så lykkelig at hun snakket og skrek til meg i en halv time på Chechewa mens jeg ventet på å forløse morkaken og sy episiotomien.  Jeg skjønte ikke et ord av hva hun sa. Damen med armen ut av skjede gikk til keisersnitt 90 minutter etter at hun ankom avdelingen. Den andre førstegangsfødende med langsom fremgang spurte etter meg underveis... vi var jo igang med å prøvetrykke, jeg måtte bare gi beskjed til matronen at damen skulle føde, men det kunne ikke bli med meg tilstedet. Hun fødte en sprek gutt vaginalt. Den femtegangsfødende og den damen jeg i utgangspuktet ikke visste noe om vet jeg ikke hvordan det gikk med til slutt. Sikkert bra, det gjør jo som regel det.
Etter at det hadde roet seg på avdelingen sa jeg til Christopher: Fack you Chris how could you leave me? Han svarte: It was not even 30 minutes.... Det forteller litt om hvor fort en fødeavdeling kan forandre seg.

mandag 16. mai 2011

Sapitwa - ikke gå dit...


Helga og Tor (Tor er ortoped fra Voss og vi bor i samme kollektiv)

 Forrige helg besteg vi Malawis høyeste topp! Sapitwa, som betyr: ikke gå dit.... Vi startet fra ca 1000 meter og trasket og kløyv oss opp 2000 meter for å komme til toppen som er 3003 meter over havet. Sapitwa ligger i Fjellmassivet Mulanje, sør i Malawi. Her har Malawi Mountain Club flere hytter. Helt etter norsk model kan man gå fra hytte til hytte. Vi nøt det!

Det gikk rett opp 2000 høydemetre...

Vi tengte alle en pause innimellom, både guide, bærere og oss vanlige folk.
                             
Vel fremme på toppen!
                          
... og 2000 høydemetre ned igjen....

Når vi ikke gikk eller klatret så smøg vi oss gjennom. Det er ikke ofte jeg har gått på fjellet fra hytte til hytte og er mer sår på innsiden av hendene enn under fotsålen.
Vel fremme på hyttene koste vi oss.
  

Soloppgang. Lørdag morgen sto vi opp klokken fem for å klare ågjennomføre den planlagte ruten. Søndag sto vi opp halv fem. Mandag sov vi lenge! Helt til kl seks, det kaller jeg tur med trøkk. En herlig helg!
Meg i et nøtteskall...

torsdag 5. mai 2011

En bra lørdag på føden

Pga mangel på jordmødre jobbet jeg på lørdag. Det var en skikkelig bra dag! For meg vil det si at vi hadde mye å gjøre. Vi var to jordmødre på jobb. Den andre møtte halv ni - men det er sånn det er. Jeg hadde ingen pasienter fra morgnene av, så det var ok at hun kom litt sent. Det som er skummelt med å være den enseste jordmoren som møter til tiden er at jeg faktisk ikke vet om den andre kommer. Hvis det er planlagt at vi skal være fire på jobb så er det sannsynlig at en av dem dukker opp, og to jordmødre kan fint klare seg på føden her. Men hvis det bare er planlagt at vi skal være to, så er det jo en sannlysnlighet for at den andre ikke dukker opp. Men det skjedde heldigvis ikke, hun kom halv ni.
I løpet av de 9,5 timene vi var på vakt hadde vi to fødsler hver, hun hadde i tillegg en dødfødsel, jeg et keisersnitt, vi hadde noen damer vi overflyttet til svangerskapsavdelingen i påvente av at de skulle gå i fødsel og vi fikk overflyttet fra distriktet en dame med uterus ruptur. Hun var stabil men hadde grusomt vondt og var forferdelig redd. Hun var 20 år. Forrige barnet hennes døde også under fødselen og nå ble hun fortalt at livmoren hennes måtte fjernes. Hun ble selvfølgelig lei seg når det gikk opp for henne at hun ikke kunne få flere barn. Jeg fikk blanke øyne og klump i halsen. Hun fortalte hvor ønsket dette barnet var. Mulighetene for en kvinne som ikke kan få barn er ikke gode her i Malawi.

Jeg leste en avisartikkel i en av de største avisene her nede, om en kvinne som hadde overbevist seg selv og mannen at hun hadde vært gravid i 9 år. De var fortsatt overbeviste om at de var gravide.

En annen anekdote: Jeg hadde en dame i fødsel som var overbevist om at den andre konen til mannen hennes hadde forhekset henne og gitt henne en vanskelig fødsel...

En annen ting som er en kjennsgjerning er at de fleste malawiske menn har en hoved-kjæreste evt kone og flere kjærester. Jeg diskuterte dette med en av kollegaene mine som trodde det er ulovlig å være utro i Europa... Derfor fantes ikke utroskap i Europa... Er alle malawiere så lovlydige?...
Noen av mine norske venner invitere den ene vakten sin med kone og barn på middag. "Ja... hm... hvilken av konene?..."

Et halvt år ble til nesten et helt år...

Oppholdet her nede har så langt gitt mersmak! Jeg har søkt om å forlenge tiden min her nede til november og har fått lov til det, og jeg har fått lov til å forlenge permisjonen min fra føde B like lenge! Så jeg blir til november!