Så fort kan aktiviteten på en fødeavdeling forandre seg.

Idag hadde vi en spennede, utfordrende og nervepirrende dag på jobben. Dette faget handler mest om liv og innimellom om død. Det som er så spennende, utfordrende og nervepirrende er at det kan gå så gruelig galt, og som regel går det helt fint og utmerket. Idag hadde jeg en dame i fødsel. Hun var propesjonalt stor, høy og kraftig. Hun hadde en stor mage, så jeg forventet et stort barn. Med Oxitocin stimulering (her teller vi dråper for å styre effekten) gikk det fint fremover og CTG`en var utmerket. Jeg var ute av stuen en kort tur på et tidspukt og på den tiden var det en jordmor som gikk inn til damen og bestemte seg for at her måtte det legges vacuum. Jeg ble frustrert over at han bare kunne bestemme det på de fem minuttene jeg var ute. Indikasjonen han ga var forlenget trykketid (damen hadde småtrykket på noen rier over en tid, absolutt ingen aktiv trykking) og truende fosterasfyxi (jeg hadde stoppet en perfekt CTG for 15 minutter siden og hadde lyttet normal puls på barnet etter det...). Han er ikke erfaren på vacuum og jeg så han gjøre en vacuum igår, og det ville jeg ikke skulle skje med "min dame". I tillegg ventet jeg et stort barn og forutså skulderdystosi. Jeg synes det var en uforsvarlig ide at vi to uerfarne vacuum-leggere skulle stå alene med det, så jeg ringte legen for å få assistanse. Hun la vacuum og skulderen satt fast under symfysebenet (skulderdystosi) og barnet kom ikke ut. Da kan jeg godt fortelle dere det var girl-power! Det er utrolig hvor mange krefter man klarer å mobilisere når man bare er redd nok. Barnet kom til slutt ut. Det var så blod  og fostervann sprutet. Barnet scoret apgar 7 etter ett minutt og 9 etter fem minutter - utrolig bra. En halv time etterpå lå den å ammet. Han ante ikke noe om, og vil heldigvis ikke huske, hvilken dramatiske fødsel han hadde.
Ut på ettermiddagen var den ene av tre jordmødre som møtte idag blitt syk og hadde gått hjem, så vi var to igjen. Han andre fikk lyst på noe å drikke. Ingen av oss hadde hatt lunsj, så det hadde han klart behov for, men det var bare det at det overhodet ikke var forsvarlig og kun være en jordmor på avdelingen. Vi hadde tre i fødsel. Den ene var en 5 gangsfødende, en var en førstegangsfødende med langsom fremgang og den tredje aner jeg ikke noe om. Jeg sa at jeg ikke synes han skulle forlate avdelingen og meg. Det syneset  han godt han kunne (kanskje en tillitsærklæring til meg... eller bare likegyldighet...). Når han forlot avdelingen gikk jeg inn til den førstgangsfødende med langsom fremgang for å hjelpe henne i mål. Når jeg hadde fått henne til å trykke et par ganger hørte jeg en båre som ble trillet heftig fremover på gangen. Jeg stakk hodet ut av døren og på båren lå det en dame som helt klart så ut til å trenge mer hjelp enn min førstegangsfødende som "prøvetrykket". Jeg forlot min førstegangsfødende for å få vite hvorfor denne damen kom til oss. Det var en overflytning fra distriktet. Hun hadde født den første tvillingen og den andre kom ikke ut. Nå hadde de vært på veien i et par timer, og kom til oss for hjelp til å forløse tvilling nr to. Vi hjalp henne over på en fødeseng. Jeg brettet ned teppet hennes og lyttet etter pulsen til barnet, som jeg selvfølgelig ikke fant. Jeg løftet litt mer på teppet for å kjenne på mormunnsåpningen for å vurdere om tvilling nr 2 var på vei ut, eller om det måtte bli keisersnitt. Ut av skjeden hang det en blå og hoven arm... Dette var deffinitivt ikke noe jeg skulle ta meg av alene. Jeg løp over til en annen avdeling i håp om at det var en lege der. Det var det. Når jeg kom tilbake til fødeavdelingen kom det trillende inn en båre til, med en dame på: førstegangsfødende med langsom fremgang. Jeg spurte om barnet var levende. Jordmoren som fulgte damen sa: jeg lyttet... han tittet ned på partogrammet... for to timer siden... Da fant han fosterlyd på 130 slag i minuttet. Jeg ble frustrert over at han ikke hadde lyttet underveis og at han overlot et barn til meg som vi ikke visste hvordan hadde det. Men jeg husker jo godt hvordan jeg på vei over fjellet mellom Alta-fødestue og Kirkenes sykehus, med en fødende i bilen, vurderte frem og tilbake om jeg skulle lytte etter pulsen til barnet eller ikke? Hva hvis jeg ikke fant den? Hva kunne jeg gjøre? vi var jo i bilen... på vei til sykeshuet... Vi kjørte så fort vi kunne... Jordmoren i går tenkte kanskje det samme. Jeg brukte jordmorstetoskopet og lyttet etter fosterlyden og fant fosterlyd på 130 slag i minuttet, med god variabilitet. Det er noen ganger man puster mer lettet ut enn andre ganger.... Ikke lenge etter ankomst begynte damen å trykke. Den andre førstegangsfødende som jeg prøvetrykket med, og hun med armen ut av sjeden fikk bare vente. Denne damen trengte mest hjelp. Jeg forsikret meg om at legen hadde kommet til damen med armen ut av sjeden, også ropte jeg til vaskedamen at hun måtte hente matronen (jordmorsjefen) for her var det ikke forsvarlig og kun være èn jordmor...
Det endte med at jeg la vacuum og episiotomi på den førsegangsfødende med langsomfremgang fra distriktet. Ut kom en sprek liten pike. Moren var så lykkelig at hun snakket og skrek til meg i en halv time på Chechewa mens jeg ventet på å forløse morkaken og sy episiotomien.  Jeg skjønte ikke et ord av hva hun sa. Damen med armen ut av skjede gikk til keisersnitt 90 minutter etter at hun ankom avdelingen. Den andre førstegangsfødende med langsom fremgang spurte etter meg underveis... vi var jo igang med å prøvetrykke, jeg måtte bare gi beskjed til matronen at damen skulle føde, men det kunne ikke bli med meg tilstedet. Hun fødte en sprek gutt vaginalt. Den femtegangsfødende og den damen jeg i utgangspuktet ikke visste noe om vet jeg ikke hvordan det gikk med til slutt. Sikkert bra, det gjør jo som regel det.
Etter at det hadde roet seg på avdelingen sa jeg til Christopher: Fack you Chris how could you leave me? Han svarte: It was not even 30 minutes.... Det forteller litt om hvor fort en fødeavdeling kan forandre seg.