Det har vært lite bensin og diesel de siste ukene. Malawi mangler dollar til å kjøpe drivstoff for. Irriterende. Forrige helg fikk vi varselt at det var tankbiler med diesel på vei, men så viste det seg at bilene ikke hadde diesel i sine egne drivstofftanker, så de hadde stoppet rett etter at de hadde krysset grensen til Malawi.
Siste nytt er at bensinstasjonen ved avkjørselen til Bunda mnt. får levert benis i løpet av dagen... Når vi gjennom jungeltelegrafen får vite at det er en bensinstasjon som har diesel eller bensin, så er det bare å stille seg i timelang kø og håpe at du er heldig denne gangen og får fyllt tanken. Eller du kan la være å stille deg i kø, og håpe at krisen er over i morgen...
For tiden er vi så få i prosjektet her nede at jeg har tilgang til to biler. Jeg har en landcruiser på diesel og en Rav4 på bensin. Landcruiseren har en hovedtank på 90 liter og en subtank på 90 liter, jeg har nå 1/4 subtank igjen, hovedtanken er tom. Bilen står parkert i håp om at jeg snart kan få fyllt den. Jeg har nå halv tank igjen på rav4`en som trenger bensin... I tre uker har jeg håpet at krisen snart er over og at jeg slipper å stå i kø for kanskje å få fylt drivstoff...
Hovedregelen er at du aldri tømmer mer enn halve hovedtanken før du fyller den...
Jeg fikk jobben! Drømmen er en realitet! Jeg reiser til Malawi for å jobbe som jordmor i et halvt år, fra januar til juni. Jeg skal jobbe på KCH. KCH er sentralsykehuset i Lilongwe, hovedstaden i Malawi. Malawi er et tett befolket land, sør øst i Afrika. De har veldig høy befolkningsvekst. Økonomisk sett er det det minst utviklete landet i Afrika. Barn- og mødredødligheten er av de høyeste i verden. Følg med på ferden og skriv gjerne en hilsen på bloggen! P.S:Les "et halvt år ble til et helt år"
søndag 10. juli 2011
onsdag 6. juli 2011
Jeg sier det igjen: Puha
Jeg sitter og skriver i lyset fra stearinlys. Strømmen er borte, for noen timer. Man blir vandt til det. Siste nytt er at de har plan om å slukke for strømmen seks timer hver dag frem til november... Men det er jo hyggelig med stearinlys. Og å tusle rundt i huset med hodelykt gir rene hyttestemningen.
Nå har jeg vært her i ett halvt år. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å bli lenger. Er ikke "ferdig" i Malawi enda. Savner dere hjemme. Men dette er både spennende og eksotisk og jeg skal jo hjem etter hvert!
Hyggelig at flere av dere ha savnet blogginnlegg fra meg! Det er ikke så lett å prioritere bloggskriving i en aktiv hverdag. Stas at hverdagen er aktiv!
Etter at jeg hadde sagt ja til å forlenge oppholdet her nede, gikk jeg inn i en periode hvor jeg for det meste tenkte: hvorfor ikke gi seg mens leken er god? Det har gått bra til nå, på jobb, i trafikken og sosialt. Hvorfor fortsette med noe som kan gå så gruelig galt?
I går hadde jeg fødsel. Under selve forløsningen var det vanskelig å forløse hodet, det kom liksom ikke lenger ut enn at det så vidt kronet. Jeg fikk høy puls. Jeg ba om mer hjelp og det fikk jeg!!! Det er ingen selvfølge her, så jeg var utrolig takknemmlig! Hodet sto så langt ute at jeg ikke kunne legge en episiotomi. Jeg prøvde å dytte hodet inn igjen uten hell. Så sakte med sikkert kom hodet ut. Jeg prøvde å si noen beroligende ord til kvinnen, mens jeg forutså en av mine vanskeligste forløsninger og visste at dette kunne komme til å gå gruelig galt. En kollega sa: koble til pitocinen. Nei sa jeg, prøvde å være rolig - vi har en skulderdyctoci og pitocin "will get the schoulder more stuck". Jeg ba kvinnen om å ta knærne opp til ørene - det hjalp ikke. Jeg overlot barnet til en kollega og hoppet opp i sengen ved siden av damen og trykket fra høyere mot venstre over symfysebenet hennes - ikke antydning til at den lille skulle komme noe som helst lenger ut. Kollegaen min som nå sto med hendene på barnet prøvde å rottere den uten hell. Jeg ville ha kontoll så jeg sa: jeg tar over. Jeg prøvde å få tak i bakre skulder og fikk tak i den! Så kom fremre skulder litt ned og jeg fikk tak iden! og så dro jeg den lille ut! Og ikke nok med at jeg lo i glede over at jeg hadde klart å forløse min første ordentlige skulderdyctoci, men jeg sto med en unge i armene som skrek. Flere ganger underveis tenkte jeg: nå står jeg i det jeg har gruet meg for i fem år.
Det er disse kickene og gleden over livene som kommer til, som gjør at det er så utrolig spennende å være jordmor!
For en ukes tid siden måtte jeg ta avgjøreslen om å avslutte gjenopplivningen av en liten baby. Det er det vanskeligste jeg har gjort. Jeg gråt.
Godt med gode kolleger!
Nå har jeg vært her i ett halvt år. Jeg er glad jeg har bestemt meg for å bli lenger. Er ikke "ferdig" i Malawi enda. Savner dere hjemme. Men dette er både spennende og eksotisk og jeg skal jo hjem etter hvert!
Hyggelig at flere av dere ha savnet blogginnlegg fra meg! Det er ikke så lett å prioritere bloggskriving i en aktiv hverdag. Stas at hverdagen er aktiv!
Etter at jeg hadde sagt ja til å forlenge oppholdet her nede, gikk jeg inn i en periode hvor jeg for det meste tenkte: hvorfor ikke gi seg mens leken er god? Det har gått bra til nå, på jobb, i trafikken og sosialt. Hvorfor fortsette med noe som kan gå så gruelig galt?
I går hadde jeg fødsel. Under selve forløsningen var det vanskelig å forløse hodet, det kom liksom ikke lenger ut enn at det så vidt kronet. Jeg fikk høy puls. Jeg ba om mer hjelp og det fikk jeg!!! Det er ingen selvfølge her, så jeg var utrolig takknemmlig! Hodet sto så langt ute at jeg ikke kunne legge en episiotomi. Jeg prøvde å dytte hodet inn igjen uten hell. Så sakte med sikkert kom hodet ut. Jeg prøvde å si noen beroligende ord til kvinnen, mens jeg forutså en av mine vanskeligste forløsninger og visste at dette kunne komme til å gå gruelig galt. En kollega sa: koble til pitocinen. Nei sa jeg, prøvde å være rolig - vi har en skulderdyctoci og pitocin "will get the schoulder more stuck". Jeg ba kvinnen om å ta knærne opp til ørene - det hjalp ikke. Jeg overlot barnet til en kollega og hoppet opp i sengen ved siden av damen og trykket fra høyere mot venstre over symfysebenet hennes - ikke antydning til at den lille skulle komme noe som helst lenger ut. Kollegaen min som nå sto med hendene på barnet prøvde å rottere den uten hell. Jeg ville ha kontoll så jeg sa: jeg tar over. Jeg prøvde å få tak i bakre skulder og fikk tak i den! Så kom fremre skulder litt ned og jeg fikk tak iden! og så dro jeg den lille ut! Og ikke nok med at jeg lo i glede over at jeg hadde klart å forløse min første ordentlige skulderdyctoci, men jeg sto med en unge i armene som skrek. Flere ganger underveis tenkte jeg: nå står jeg i det jeg har gruet meg for i fem år.
Det er disse kickene og gleden over livene som kommer til, som gjør at det er så utrolig spennende å være jordmor!
For en ukes tid siden måtte jeg ta avgjøreslen om å avslutte gjenopplivningen av en liten baby. Det er det vanskeligste jeg har gjort. Jeg gråt.
Godt med gode kolleger!
torsdag 2. juni 2011
Vann vann og atter vann
Hei igjen!
En fuktig hilsen fra Area 10, Lilongwe, Malawi.
Problemet har idag 14 dagers feiring! Mengden har vært økende... I natt kom det nye mer enn 200 liter vann fra taket og ned i soveromsfløyen. I natt spredde det seg ikke bare i soveromsfløyen men også utover i hagen og innover i stuen. Det er håpløst å skulle prøve å forhindre spredning. En 30 liters bøtte fylles på under en halv time, håndkledeskapet er tomt etter forrige natt, hovedkranen hjelper det ikke å skru av - det eneste som hjelper er sov-i-ro.
Tærne mine kommer til å bli blå! Parketten i entreen buler. Det surkler under noen av flisene i soveromsfløyen.
Det blir spennende hva natten byr på av fuktige overraskelser.
Jeg forlot en fuktig leilighet i Oslo. Etter bare noen månder her nede fikk jeg vannlekasje på badet her. Og nå dette...
Ikke noe stress! Jeg er i Malawi! Her er det ingen som har det travelt.
Dette var et innlegg jeg skrev i sympati med deg Ingrid! Skål (en velfortjent sådan)
En fuktig hilsen fra Area 10, Lilongwe, Malawi.
Problemet har idag 14 dagers feiring! Mengden har vært økende... I natt kom det nye mer enn 200 liter vann fra taket og ned i soveromsfløyen. I natt spredde det seg ikke bare i soveromsfløyen men også utover i hagen og innover i stuen. Det er håpløst å skulle prøve å forhindre spredning. En 30 liters bøtte fylles på under en halv time, håndkledeskapet er tomt etter forrige natt, hovedkranen hjelper det ikke å skru av - det eneste som hjelper er sov-i-ro.
Tærne mine kommer til å bli blå! Parketten i entreen buler. Det surkler under noen av flisene i soveromsfløyen.
Det blir spennende hva natten byr på av fuktige overraskelser.
Jeg forlot en fuktig leilighet i Oslo. Etter bare noen månder her nede fikk jeg vannlekasje på badet her. Og nå dette...
Ikke noe stress! Jeg er i Malawi! Her er det ingen som har det travelt.
Dette var et innlegg jeg skrev i sympati med deg Ingrid! Skål (en velfortjent sådan)
torsdag 19. mai 2011
En helg med luksus
Satemwa te-estate. Et nydelig sted. En helg med luksus. En helg med avslappning. En helg sammen med bra damer. Vi fikk alle fire en natt på dette lukeriøse stedet av Daniel, Kerstin, Enna og Matteo, da de dro tilbake til Sveits for en uke siden. Vi bestemte oss for å tilbringe to netter her. Det var en bra avgjørelse.
Te-estaten er hovedhuset på en te-plantasje, så omgivelsene var te, te og atter te. Når vi ankom på fredag fikk vi servert iste i stettglass.
Patricia hadde bursdag på lørdag. Vi dro på piknik og jeg sørget for at det var gjemt en flaske musserende i piknikbagen
onsdag 18. mai 2011
Så fort kan aktiviteten på en fødeavdeling forandre seg.
Idag hadde vi en spennede, utfordrende og nervepirrende dag på jobben. Dette faget handler mest om liv og innimellom om død. Det som er så spennende, utfordrende og nervepirrende er at det kan gå så gruelig galt, og som regel går det helt fint og utmerket. Idag hadde jeg en dame i fødsel. Hun var propesjonalt stor, høy og kraftig. Hun hadde en stor mage, så jeg forventet et stort barn. Med Oxitocin stimulering (her teller vi dråper for å styre effekten) gikk det fint fremover og CTG`en var utmerket. Jeg var ute av stuen en kort tur på et tidspukt og på den tiden var det en jordmor som gikk inn til damen og bestemte seg for at her måtte det legges vacuum. Jeg ble frustrert over at han bare kunne bestemme det på de fem minuttene jeg var ute. Indikasjonen han ga var forlenget trykketid (damen hadde småtrykket på noen rier over en tid, absolutt ingen aktiv trykking) og truende fosterasfyxi (jeg hadde stoppet en perfekt CTG for 15 minutter siden og hadde lyttet normal puls på barnet etter det...). Han er ikke erfaren på vacuum og jeg så han gjøre en vacuum igår, og det ville jeg ikke skulle skje med "min dame". I tillegg ventet jeg et stort barn og forutså skulderdystosi. Jeg synes det var en uforsvarlig ide at vi to uerfarne vacuum-leggere skulle stå alene med det, så jeg ringte legen for å få assistanse. Hun la vacuum og skulderen satt fast under symfysebenet (skulderdystosi) og barnet kom ikke ut. Da kan jeg godt fortelle dere det var girl-power! Det er utrolig hvor mange krefter man klarer å mobilisere når man bare er redd nok. Barnet kom til slutt ut. Det var så blod og fostervann sprutet. Barnet scoret apgar 7 etter ett minutt og 9 etter fem minutter - utrolig bra. En halv time etterpå lå den å ammet. Han ante ikke noe om, og vil heldigvis ikke huske, hvilken dramatiske fødsel han hadde.
Ut på ettermiddagen var den ene av tre jordmødre som møtte idag blitt syk og hadde gått hjem, så vi var to igjen. Han andre fikk lyst på noe å drikke. Ingen av oss hadde hatt lunsj, så det hadde han klart behov for, men det var bare det at det overhodet ikke var forsvarlig og kun være en jordmor på avdelingen. Vi hadde tre i fødsel. Den ene var en 5 gangsfødende, en var en førstegangsfødende med langsom fremgang og den tredje aner jeg ikke noe om. Jeg sa at jeg ikke synes han skulle forlate avdelingen og meg. Det syneset han godt han kunne (kanskje en tillitsærklæring til meg... eller bare likegyldighet...). Når han forlot avdelingen gikk jeg inn til den førstgangsfødende med langsom fremgang for å hjelpe henne i mål. Når jeg hadde fått henne til å trykke et par ganger hørte jeg en båre som ble trillet heftig fremover på gangen. Jeg stakk hodet ut av døren og på båren lå det en dame som helt klart så ut til å trenge mer hjelp enn min førstegangsfødende som "prøvetrykket". Jeg forlot min førstegangsfødende for å få vite hvorfor denne damen kom til oss. Det var en overflytning fra distriktet. Hun hadde født den første tvillingen og den andre kom ikke ut. Nå hadde de vært på veien i et par timer, og kom til oss for hjelp til å forløse tvilling nr to. Vi hjalp henne over på en fødeseng. Jeg brettet ned teppet hennes og lyttet etter pulsen til barnet, som jeg selvfølgelig ikke fant. Jeg løftet litt mer på teppet for å kjenne på mormunnsåpningen for å vurdere om tvilling nr 2 var på vei ut, eller om det måtte bli keisersnitt. Ut av skjeden hang det en blå og hoven arm... Dette var deffinitivt ikke noe jeg skulle ta meg av alene. Jeg løp over til en annen avdeling i håp om at det var en lege der. Det var det. Når jeg kom tilbake til fødeavdelingen kom det trillende inn en båre til, med en dame på: førstegangsfødende med langsom fremgang. Jeg spurte om barnet var levende. Jordmoren som fulgte damen sa: jeg lyttet... han tittet ned på partogrammet... for to timer siden... Da fant han fosterlyd på 130 slag i minuttet. Jeg ble frustrert over at han ikke hadde lyttet underveis og at han overlot et barn til meg som vi ikke visste hvordan hadde det. Men jeg husker jo godt hvordan jeg på vei over fjellet mellom Alta-fødestue og Kirkenes sykehus, med en fødende i bilen, vurderte frem og tilbake om jeg skulle lytte etter pulsen til barnet eller ikke? Hva hvis jeg ikke fant den? Hva kunne jeg gjøre? vi var jo i bilen... på vei til sykeshuet... Vi kjørte så fort vi kunne... Jordmoren i går tenkte kanskje det samme. Jeg brukte jordmorstetoskopet og lyttet etter fosterlyden og fant fosterlyd på 130 slag i minuttet, med god variabilitet. Det er noen ganger man puster mer lettet ut enn andre ganger.... Ikke lenge etter ankomst begynte damen å trykke. Den andre førstegangsfødende som jeg prøvetrykket med, og hun med armen ut av sjeden fikk bare vente. Denne damen trengte mest hjelp. Jeg forsikret meg om at legen hadde kommet til damen med armen ut av sjeden, også ropte jeg til vaskedamen at hun måtte hente matronen (jordmorsjefen) for her var det ikke forsvarlig og kun være èn jordmor...
Det endte med at jeg la vacuum og episiotomi på den førsegangsfødende med langsomfremgang fra distriktet. Ut kom en sprek liten pike. Moren var så lykkelig at hun snakket og skrek til meg i en halv time på Chechewa mens jeg ventet på å forløse morkaken og sy episiotomien. Jeg skjønte ikke et ord av hva hun sa. Damen med armen ut av skjede gikk til keisersnitt 90 minutter etter at hun ankom avdelingen. Den andre førstegangsfødende med langsom fremgang spurte etter meg underveis... vi var jo igang med å prøvetrykke, jeg måtte bare gi beskjed til matronen at damen skulle føde, men det kunne ikke bli med meg tilstedet. Hun fødte en sprek gutt vaginalt. Den femtegangsfødende og den damen jeg i utgangspuktet ikke visste noe om vet jeg ikke hvordan det gikk med til slutt. Sikkert bra, det gjør jo som regel det.
Etter at det hadde roet seg på avdelingen sa jeg til Christopher: Fack you Chris how could you leave me? Han svarte: It was not even 30 minutes.... Det forteller litt om hvor fort en fødeavdeling kan forandre seg.
Ut på ettermiddagen var den ene av tre jordmødre som møtte idag blitt syk og hadde gått hjem, så vi var to igjen. Han andre fikk lyst på noe å drikke. Ingen av oss hadde hatt lunsj, så det hadde han klart behov for, men det var bare det at det overhodet ikke var forsvarlig og kun være en jordmor på avdelingen. Vi hadde tre i fødsel. Den ene var en 5 gangsfødende, en var en førstegangsfødende med langsom fremgang og den tredje aner jeg ikke noe om. Jeg sa at jeg ikke synes han skulle forlate avdelingen og meg. Det syneset han godt han kunne (kanskje en tillitsærklæring til meg... eller bare likegyldighet...). Når han forlot avdelingen gikk jeg inn til den førstgangsfødende med langsom fremgang for å hjelpe henne i mål. Når jeg hadde fått henne til å trykke et par ganger hørte jeg en båre som ble trillet heftig fremover på gangen. Jeg stakk hodet ut av døren og på båren lå det en dame som helt klart så ut til å trenge mer hjelp enn min førstegangsfødende som "prøvetrykket". Jeg forlot min førstegangsfødende for å få vite hvorfor denne damen kom til oss. Det var en overflytning fra distriktet. Hun hadde født den første tvillingen og den andre kom ikke ut. Nå hadde de vært på veien i et par timer, og kom til oss for hjelp til å forløse tvilling nr to. Vi hjalp henne over på en fødeseng. Jeg brettet ned teppet hennes og lyttet etter pulsen til barnet, som jeg selvfølgelig ikke fant. Jeg løftet litt mer på teppet for å kjenne på mormunnsåpningen for å vurdere om tvilling nr 2 var på vei ut, eller om det måtte bli keisersnitt. Ut av skjeden hang det en blå og hoven arm... Dette var deffinitivt ikke noe jeg skulle ta meg av alene. Jeg løp over til en annen avdeling i håp om at det var en lege der. Det var det. Når jeg kom tilbake til fødeavdelingen kom det trillende inn en båre til, med en dame på: førstegangsfødende med langsom fremgang. Jeg spurte om barnet var levende. Jordmoren som fulgte damen sa: jeg lyttet... han tittet ned på partogrammet... for to timer siden... Da fant han fosterlyd på 130 slag i minuttet. Jeg ble frustrert over at han ikke hadde lyttet underveis og at han overlot et barn til meg som vi ikke visste hvordan hadde det. Men jeg husker jo godt hvordan jeg på vei over fjellet mellom Alta-fødestue og Kirkenes sykehus, med en fødende i bilen, vurderte frem og tilbake om jeg skulle lytte etter pulsen til barnet eller ikke? Hva hvis jeg ikke fant den? Hva kunne jeg gjøre? vi var jo i bilen... på vei til sykeshuet... Vi kjørte så fort vi kunne... Jordmoren i går tenkte kanskje det samme. Jeg brukte jordmorstetoskopet og lyttet etter fosterlyden og fant fosterlyd på 130 slag i minuttet, med god variabilitet. Det er noen ganger man puster mer lettet ut enn andre ganger.... Ikke lenge etter ankomst begynte damen å trykke. Den andre førstegangsfødende som jeg prøvetrykket med, og hun med armen ut av sjeden fikk bare vente. Denne damen trengte mest hjelp. Jeg forsikret meg om at legen hadde kommet til damen med armen ut av sjeden, også ropte jeg til vaskedamen at hun måtte hente matronen (jordmorsjefen) for her var det ikke forsvarlig og kun være èn jordmor...
Det endte med at jeg la vacuum og episiotomi på den førsegangsfødende med langsomfremgang fra distriktet. Ut kom en sprek liten pike. Moren var så lykkelig at hun snakket og skrek til meg i en halv time på Chechewa mens jeg ventet på å forløse morkaken og sy episiotomien. Jeg skjønte ikke et ord av hva hun sa. Damen med armen ut av skjede gikk til keisersnitt 90 minutter etter at hun ankom avdelingen. Den andre førstegangsfødende med langsom fremgang spurte etter meg underveis... vi var jo igang med å prøvetrykke, jeg måtte bare gi beskjed til matronen at damen skulle føde, men det kunne ikke bli med meg tilstedet. Hun fødte en sprek gutt vaginalt. Den femtegangsfødende og den damen jeg i utgangspuktet ikke visste noe om vet jeg ikke hvordan det gikk med til slutt. Sikkert bra, det gjør jo som regel det.
Etter at det hadde roet seg på avdelingen sa jeg til Christopher: Fack you Chris how could you leave me? Han svarte: It was not even 30 minutes.... Det forteller litt om hvor fort en fødeavdeling kan forandre seg.
mandag 16. mai 2011
Sapitwa - ikke gå dit...
| Helga og Tor (Tor er ortoped fra Voss og vi bor i samme kollektiv) |
Forrige helg besteg vi Malawis høyeste topp! Sapitwa, som betyr: ikke gå dit.... Vi startet fra ca 1000 meter og trasket og kløyv oss opp 2000 meter for å komme til toppen som er 3003 meter over havet. Sapitwa ligger i Fjellmassivet Mulanje, sør i Malawi. Her har Malawi Mountain Club flere hytter. Helt etter norsk model kan man gå fra hytte til hytte. Vi nøt det!
Det gikk rett opp 2000 høydemetre...
| Vi tengte alle en pause innimellom, både guide, bærere og oss vanlige folk. |
| Vel fremme på toppen! |
| ... og 2000 høydemetre ned igjen.... |
| Når vi ikke gikk eller klatret så smøg vi oss gjennom. Det er ikke ofte jeg har gått på fjellet fra hytte til hytte og er mer sår på innsiden av hendene enn under fotsålen. |
| Vel fremme på hyttene koste vi oss. |
| Meg i et nøtteskall... |
torsdag 5. mai 2011
En bra lørdag på føden
Pga mangel på jordmødre jobbet jeg på lørdag. Det var en skikkelig bra dag! For meg vil det si at vi hadde mye å gjøre. Vi var to jordmødre på jobb. Den andre møtte halv ni - men det er sånn det er. Jeg hadde ingen pasienter fra morgnene av, så det var ok at hun kom litt sent. Det som er skummelt med å være den enseste jordmoren som møter til tiden er at jeg faktisk ikke vet om den andre kommer. Hvis det er planlagt at vi skal være fire på jobb så er det sannsynlig at en av dem dukker opp, og to jordmødre kan fint klare seg på føden her. Men hvis det bare er planlagt at vi skal være to, så er det jo en sannlysnlighet for at den andre ikke dukker opp. Men det skjedde heldigvis ikke, hun kom halv ni.
I løpet av de 9,5 timene vi var på vakt hadde vi to fødsler hver, hun hadde i tillegg en dødfødsel, jeg et keisersnitt, vi hadde noen damer vi overflyttet til svangerskapsavdelingen i påvente av at de skulle gå i fødsel og vi fikk overflyttet fra distriktet en dame med uterus ruptur. Hun var stabil men hadde grusomt vondt og var forferdelig redd. Hun var 20 år. Forrige barnet hennes døde også under fødselen og nå ble hun fortalt at livmoren hennes måtte fjernes. Hun ble selvfølgelig lei seg når det gikk opp for henne at hun ikke kunne få flere barn. Jeg fikk blanke øyne og klump i halsen. Hun fortalte hvor ønsket dette barnet var. Mulighetene for en kvinne som ikke kan få barn er ikke gode her i Malawi.
Jeg leste en avisartikkel i en av de største avisene her nede, om en kvinne som hadde overbevist seg selv og mannen at hun hadde vært gravid i 9 år. De var fortsatt overbeviste om at de var gravide.
En annen anekdote: Jeg hadde en dame i fødsel som var overbevist om at den andre konen til mannen hennes hadde forhekset henne og gitt henne en vanskelig fødsel...
En annen ting som er en kjennsgjerning er at de fleste malawiske menn har en hoved-kjæreste evt kone og flere kjærester. Jeg diskuterte dette med en av kollegaene mine som trodde det er ulovlig å være utro i Europa... Derfor fantes ikke utroskap i Europa... Er alle malawiere så lovlydige?...
Noen av mine norske venner invitere den ene vakten sin med kone og barn på middag. "Ja... hm... hvilken av konene?..."
I løpet av de 9,5 timene vi var på vakt hadde vi to fødsler hver, hun hadde i tillegg en dødfødsel, jeg et keisersnitt, vi hadde noen damer vi overflyttet til svangerskapsavdelingen i påvente av at de skulle gå i fødsel og vi fikk overflyttet fra distriktet en dame med uterus ruptur. Hun var stabil men hadde grusomt vondt og var forferdelig redd. Hun var 20 år. Forrige barnet hennes døde også under fødselen og nå ble hun fortalt at livmoren hennes måtte fjernes. Hun ble selvfølgelig lei seg når det gikk opp for henne at hun ikke kunne få flere barn. Jeg fikk blanke øyne og klump i halsen. Hun fortalte hvor ønsket dette barnet var. Mulighetene for en kvinne som ikke kan få barn er ikke gode her i Malawi.
Jeg leste en avisartikkel i en av de største avisene her nede, om en kvinne som hadde overbevist seg selv og mannen at hun hadde vært gravid i 9 år. De var fortsatt overbeviste om at de var gravide.
En annen anekdote: Jeg hadde en dame i fødsel som var overbevist om at den andre konen til mannen hennes hadde forhekset henne og gitt henne en vanskelig fødsel...
En annen ting som er en kjennsgjerning er at de fleste malawiske menn har en hoved-kjæreste evt kone og flere kjærester. Jeg diskuterte dette med en av kollegaene mine som trodde det er ulovlig å være utro i Europa... Derfor fantes ikke utroskap i Europa... Er alle malawiere så lovlydige?...
Noen av mine norske venner invitere den ene vakten sin med kone og barn på middag. "Ja... hm... hvilken av konene?..."
Abonner på:
Innlegg (Atom)