Dramatikk

Alle fødeavdelinger har travle og mindre travle perioder. Vi er i en ikke-travel periode nå. Dette er bla fordi sykehuset har økt prisen for de som velger å føde på sentralsykehuset. Men når jeg nå skal oppsummere uken så har det skjedd en hel del alikevel; en fødeavdeling er en avdeling hvor: når det gjelder så gjelder det! Her er en historie fra mandag: En dame ble overflyttet fra et sykehus i distriktet. Hun blødde rikelig vaginalt, hadde navlesnorsfremfall, placenta prævia (morkaken ligger mellom barnet og mormunnen) og barnet var dødt. Jeg var i gang med å gjøre henne klar for keisersnitt da jeg fikk telefon fra en Clinical officer (i mangel på leger har man utdannet CO som har en to-årig medisinutdannelse) om at hun ikke skulle opereres men føde vaginalt. Jeg løp over til han og sa at selv om den lille er død, så vil jeg ikke forløse den vaginalt - hun hadde allerede mistet mye blod og det var ikke mer blod i blodbanken. Det viste seg at Clinical officeren hadde back up av en spesialist fra Kongo - da var det bare å gjøre som de sa. Men jeg sa: jeg gjør ikke noe før du har skrevet i journalen at vi går for vaginal forløsing og hvordan. Etter at han hadde skrevet i journalen gikk han inn til damen og fjernet morkaken manuelt. Så var det bare for meg å gi henne pitocin og få henne til å føde. Etter tre timer fødte hun og blødde minimalt og trengte ikke blodtransfusjon. Utrolig.

Onsdag fikk jeg inn en dame med eclampsi og tvilling svangerskap. Ved ankomst var hun adekvat. BT 170/120. Jeg kjente på magen hennes og palperte sterke rier. Jeg gjorde en vaginal undersøkelse og fant hodeleie på tvilling nr en og at hun var i trykkefasen, uten å trykke. En clinical officer gjorde ultralyd og forklarte meg grundig, ved å sveipe ultralydproben over magen til damen, at dette var seteleie på tvilling en og hodeleie på tvilling to, pga faren for locked twins (at hodene (hakene) fester seg i hverandre så de ikke kan komme ut) måtte hun til keisersnitt. Jeg var sikker på at jeg hadde kjent et hode og gjorde en ny vaginal undersøkelse. Clinical officeren trodde fortsatt ikke på meg. Det endte med at jeg irritert sa: se her da! Og viste han masse sort krøllete hår der inne! OK... da må vi gjøre Vacuum. Jeg hadde i det minste spart damen for keisersnitt, når han nå ikke gadd å høre på argumentasjonen min om at jeg trodde dette ville gå fint frem av seg selv lot jeg han holde på. Han trakk og trakk i vacuumen. Til slutt sa jeg:  Hvis du har bestemt deg for å gjøre dette, så må du gjøre det skikkelig! Det er farligere for både mor og barn hvis du bruker for lite krefter og for mye tid! Han dro kraftigere og jeg hoppet opp i sengen, sto på knærne og la et fundus trykk og ut spratt ungen - sprek som bare det! Så var det tvilling nr to. Også forløst med vacuum og fundustrykk - sprek som bare det!

Fredag hadde jeg en ung jente i fødsel, 16 år. Når det kom til trykkingen fikk hun det ikke til. Både jeg og en annen jordmor prøvde å forklare hvordan hun skulle gjøre det, men den lille kom ikke ut. Jeg hang opp pitocin for å gi henne bedre rier, la episiotomi, vacuum og fikk en jordmor til å legge fundustrykk for å hjelpe henne, uten at det gikk noe videre fremover. Jeg rakk og bli skikkelig engstelig. Men til slutt klarte vi å forløse den, og gjennom lykketårene mine så jeg den lille sprekingen og jeg hørte den unge moren hviske: Oh my baby! Det er lykke det!