Lille Nurket

Det er så lett å skrive om dramatikken på en fødeavdeling. Og det er spennende og viktig i en refleksjons- og læringsprosess. Men jeg har ikke fortalt dere så mye om alle de flotte sterke damene som jobber seg gjennom egne rier og pitocin rier uten smertestillende, hvor jeg bare er der og stryker på dem og prøver å hjelpe dem i mål. Og de jobber og jobber. Hardt og intenst. Rie etter rie. Da blir jeg ydmyk!

Men på et sentral sykehus i Malawi er det mest dramatikk. Denne lille jenta ble født med keisersnitt forrige uke. Hun var 30 uker  da hun ble født og veide 1,3 kg. Skikkelig søt. Et lite vidunder. Hun har fire søsken og dette var 9. gang moren var gravid. Moren hadde svangerskapsforgiftning. Hadde hatt 11 eclamptiske anfall (kramper) på seks timer før hun fikk første dose med magnesium sulfat. Etter det krampet hun ikke mer. Men hun var komatiøs til flere timer etter keisersnittet som ble gjort 24 timer etter det siste eclamptiske anfallet. I tillegg klarte anestesi-clinical officeren å slå ut noen av tennene hennes under intuberingen. Jeg besøkte henne på intensivavdelingen  - fem barn skal hun hjem å ta vare på…

Idag sendte jeg en dame i dusjen etter fødselen. På vei ut på badet prøvde hun å fortelle meg noe på chechewa, jeg fikk en kollega til å oversette. Det viste seg at hun var redd for dusjen  - hun hadde ikke dusjet før.
For noen uker siden fikk jeg en pårørende til å hjelpe meg å sette i stikkontakten på CTG-maskinen. Hun hadde aldri satt i en stikkontakt før. Jeg viste henne hvordan det skulle gjøres.
Når damene som har ligget flere dager i sengen skal mobiliseres og motiveres til å bevege seg ut av sengen ber jeg dem ta en dans. Og da er de lette å få dem til å bevege seg. Og gjerne kommer det en liten forsiktig sang også.