Jeg fikk jobben! Drømmen er en realitet! Jeg reiser til Malawi for å jobbe som jordmor i et halvt år, fra januar til juni. Jeg skal jobbe på KCH. KCH er sentralsykehuset i Lilongwe, hovedstaden i Malawi. Malawi er et tett befolket land, sør øst i Afrika. De har veldig høy befolkningsvekst. Økonomisk sett er det det minst utviklete landet i Afrika. Barn- og mødredødligheten er av de høyeste i verden. Følg med på ferden og skriv gjerne en hilsen på bloggen! P.S:Les "et halvt år ble til et helt år"
lørdag 22. oktober 2011
torsdag 20. oktober 2011
En søndag på en fødeklinikk i area 23
Søndag for noen uker siden besøkte jeg en privat fødeklinikk i det tettest befolkede området i Lilnogwe, Area 23. Denne fødeklinkken drives av en meget engasjert, dedikert og inspirerende jordmor, Salima. Hun startet klinikken i 2008 fordi hun ofte ble tilakalt til fødsler i området etter at det var for sent for mor eller barn. Det er hovedsakelig hun som jobber der, 24 timer i døgnet, og ved behov leier hun inn en jordmor som hjelper henne. På denne klinikken har de ca 50 fødsler i måneden. I tillegg driver de svangerskapsomsorg, barselomsorg, har klinikk for barn under fem år og mat til feil-og undernernærte barn. Alle Midlene til klinikken kommer fra hennes private pensjon og private donorer. Av meg fikk de utstyr som de trengte. Kvinnene som føder her, og som har råd til det, betaler litt for hjelpen de får, 1200 mkw for en fødsel (ca 40 kr)
Barselrommet: et nyfødt lite barn i armene til faren sin.
Fødeseng
Her steller de de nyfødte. De grønne bøttene er for rengjøring av utstyr. Metall bøtten til venstre i bildet er for desinfisering av utstyr. Den kan både brukes på strøm og på bål.
Pasienttoalettet
Undersøkelsesrommet
Her vasker de utstyr.
Under denne stenen blir morkakene kastet
Oppholdssted for pårørende.
Inngangspartiet til klinikken
De flotte damene som jobber på klinikken. Jenta til venstre er assistent. Hun i hvit uniform var på vakt denne dagen. Hun i den orange kjolen er Salima som driver klinikken. Junice, til høyere, er en meget arbeidsom og søt kollega fra KCH. Hun bor i area 23 og tar vakter på klinikken innimellom.
Barselrommet: et nyfødt lite barn i armene til faren sin.
Fødeseng
Her steller de de nyfødte. De grønne bøttene er for rengjøring av utstyr. Metall bøtten til venstre i bildet er for desinfisering av utstyr. Den kan både brukes på strøm og på bål.
Pasienttoalettet
Undersøkelsesrommet
Her vasker de utstyr.
Under denne stenen blir morkakene kastet
Oppholdssted for pårørende.
Inngangspartiet til klinikken
De flotte damene som jobber på klinikken. Jenta til venstre er assistent. Hun i hvit uniform var på vakt denne dagen. Hun i den orange kjolen er Salima som driver klinikken. Junice, til høyere, er en meget arbeidsom og søt kollega fra KCH. Hun bor i area 23 og tar vakter på klinikken innimellom.
søndag 25. september 2011
Kaya Mawa
Meg, Rita, Laura, Patricia og Kerstin
Blomster på sengen og egen brygge
Dekket til tyspisk jente-kveld!
Rett og slett Gin og Tonic
søndag 18. september 2011
En liten tur hjemme
Tinas utrikkningslag. Jakt sammen med pappa. Hygge sammen med mamma. Besøk hos Målfrid. Irenes bursdag. Tina og Bjørnars bryllup. Familiebursdag. En herlig ferie!
onsdag 7. september 2011
Lille Nurket - noen dager eldre
Idag hilste jeg på lille Nurket på nyfødtavdelingen. Hun er mindre enn da hun ble født. Veier nå 1250 gr. Var i Kangoroocare. Lå på brystet til en dame som svarte når jeg spurte etter Nurkets mor. Men denne damen manglet bare èn tann... Men når hun skulle vise meg at det virkelig var riktig Nurket, viste hun meg tøyet jeg hadde gitt dem da Nurket ble født også smilte hun stort som om hun sa: Der ser du! Nå ville jeg gjerne se moren til nurket. Når jeg fant henne viste hun meg sårene på høyere siden av kroppen som hun fikk etter at hun hadde ligget bevisstløs i ambulansen på vei til oss. Bilen var blitt så varm at hun hadde fått brannskader på høyere side av overkroppen, høyere bryst og høyere arm. Hun rakk ut tungen og viste hvordan de hadde sydd den sammen etter at hun hadde bitt den av. Hun smilte med et smil hvor alle tenne på venstre side av overkjeven manglet. Men hun så uforskammende godt ut! Smilte! Lo! Og hadde masse å fortelle meg på Chechewa. Jeg viste henne bilde av Nurket og da ble det vill jubel blandt alle damene på rommet!
tirsdag 6. september 2011
Lille Nurket
Det er så lett å skrive om dramatikken på en fødeavdeling. Og det er spennende og viktig i en refleksjons- og læringsprosess. Men jeg har ikke fortalt dere så mye om alle de flotte sterke damene som jobber seg gjennom egne rier og pitocin rier uten smertestillende, hvor jeg bare er der og stryker på dem og prøver å hjelpe dem i mål. Og de jobber og jobber. Hardt og intenst. Rie etter rie. Da blir jeg ydmyk!
Men på et sentral sykehus i Malawi er det mest dramatikk. Denne lille jenta ble født med keisersnitt forrige uke. Hun var 30 uker da hun ble født og veide 1,3 kg. Skikkelig søt. Et lite vidunder. Hun har fire søsken og dette var 9. gang moren var gravid. Moren hadde svangerskapsforgiftning. Hadde hatt 11 eclamptiske anfall (kramper) på seks timer før hun fikk første dose med magnesium sulfat. Etter det krampet hun ikke mer. Men hun var komatiøs til flere timer etter keisersnittet som ble gjort 24 timer etter det siste eclamptiske anfallet. I tillegg klarte anestesi-clinical officeren å slå ut noen av tennene hennes under intuberingen. Jeg besøkte henne på intensivavdelingen - fem barn skal hun hjem å ta vare på…
Idag sendte jeg en dame i dusjen etter fødselen. På vei ut på badet prøvde hun å fortelle meg noe på chechewa, jeg fikk en kollega til å oversette. Det viste seg at hun var redd for dusjen - hun hadde ikke dusjet før.
For noen uker siden fikk jeg en pårørende til å hjelpe meg å sette i stikkontakten på CTG-maskinen. Hun hadde aldri satt i en stikkontakt før. Jeg viste henne hvordan det skulle gjøres.
Når damene som har ligget flere dager i sengen skal mobiliseres og motiveres til å bevege seg ut av sengen ber jeg dem ta en dans. Og da er de lette å få dem til å bevege seg. Og gjerne kommer det en liten forsiktig sang også.
Men på et sentral sykehus i Malawi er det mest dramatikk. Denne lille jenta ble født med keisersnitt forrige uke. Hun var 30 uker da hun ble født og veide 1,3 kg. Skikkelig søt. Et lite vidunder. Hun har fire søsken og dette var 9. gang moren var gravid. Moren hadde svangerskapsforgiftning. Hadde hatt 11 eclamptiske anfall (kramper) på seks timer før hun fikk første dose med magnesium sulfat. Etter det krampet hun ikke mer. Men hun var komatiøs til flere timer etter keisersnittet som ble gjort 24 timer etter det siste eclamptiske anfallet. I tillegg klarte anestesi-clinical officeren å slå ut noen av tennene hennes under intuberingen. Jeg besøkte henne på intensivavdelingen - fem barn skal hun hjem å ta vare på…
Idag sendte jeg en dame i dusjen etter fødselen. På vei ut på badet prøvde hun å fortelle meg noe på chechewa, jeg fikk en kollega til å oversette. Det viste seg at hun var redd for dusjen - hun hadde ikke dusjet før.
For noen uker siden fikk jeg en pårørende til å hjelpe meg å sette i stikkontakten på CTG-maskinen. Hun hadde aldri satt i en stikkontakt før. Jeg viste henne hvordan det skulle gjøres.
Når damene som har ligget flere dager i sengen skal mobiliseres og motiveres til å bevege seg ut av sengen ber jeg dem ta en dans. Og da er de lette å få dem til å bevege seg. Og gjerne kommer det en liten forsiktig sang også.
mandag 29. august 2011
Dramatikk
Alle fødeavdelinger har travle og mindre travle perioder. Vi er i en ikke-travel periode nå. Dette er bla fordi sykehuset har økt prisen for de som velger å føde på sentralsykehuset. Men når jeg nå skal oppsummere uken så har det skjedd en hel del alikevel; en fødeavdeling er en avdeling hvor: når det gjelder så gjelder det! Her er en historie fra mandag: En dame ble overflyttet fra et sykehus i distriktet. Hun blødde rikelig vaginalt, hadde navlesnorsfremfall, placenta prævia (morkaken ligger mellom barnet og mormunnen) og barnet var dødt. Jeg var i gang med å gjøre henne klar for keisersnitt da jeg fikk telefon fra en Clinical officer (i mangel på leger har man utdannet CO som har en to-årig medisinutdannelse) om at hun ikke skulle opereres men føde vaginalt. Jeg løp over til han og sa at selv om den lille er død, så vil jeg ikke forløse den vaginalt - hun hadde allerede mistet mye blod og det var ikke mer blod i blodbanken. Det viste seg at Clinical officeren hadde back up av en spesialist fra Kongo - da var det bare å gjøre som de sa. Men jeg sa: jeg gjør ikke noe før du har skrevet i journalen at vi går for vaginal forløsing og hvordan. Etter at han hadde skrevet i journalen gikk han inn til damen og fjernet morkaken manuelt. Så var det bare for meg å gi henne pitocin og få henne til å føde. Etter tre timer fødte hun og blødde minimalt og trengte ikke blodtransfusjon. Utrolig.
Onsdag fikk jeg inn en dame med eclampsi og tvilling svangerskap. Ved ankomst var hun adekvat. BT 170/120. Jeg kjente på magen hennes og palperte sterke rier. Jeg gjorde en vaginal undersøkelse og fant hodeleie på tvilling nr en og at hun var i trykkefasen, uten å trykke. En clinical officer gjorde ultralyd og forklarte meg grundig, ved å sveipe ultralydproben over magen til damen, at dette var seteleie på tvilling en og hodeleie på tvilling to, pga faren for locked twins (at hodene (hakene) fester seg i hverandre så de ikke kan komme ut) måtte hun til keisersnitt. Jeg var sikker på at jeg hadde kjent et hode og gjorde en ny vaginal undersøkelse. Clinical officeren trodde fortsatt ikke på meg. Det endte med at jeg irritert sa: se her da! Og viste han masse sort krøllete hår der inne! OK... da må vi gjøre Vacuum. Jeg hadde i det minste spart damen for keisersnitt, når han nå ikke gadd å høre på argumentasjonen min om at jeg trodde dette ville gå fint frem av seg selv lot jeg han holde på. Han trakk og trakk i vacuumen. Til slutt sa jeg: Hvis du har bestemt deg for å gjøre dette, så må du gjøre det skikkelig! Det er farligere for både mor og barn hvis du bruker for lite krefter og for mye tid! Han dro kraftigere og jeg hoppet opp i sengen, sto på knærne og la et fundus trykk og ut spratt ungen - sprek som bare det! Så var det tvilling nr to. Også forløst med vacuum og fundustrykk - sprek som bare det!
Fredag hadde jeg en ung jente i fødsel, 16 år. Når det kom til trykkingen fikk hun det ikke til. Både jeg og en annen jordmor prøvde å forklare hvordan hun skulle gjøre det, men den lille kom ikke ut. Jeg hang opp pitocin for å gi henne bedre rier, la episiotomi, vacuum og fikk en jordmor til å legge fundustrykk for å hjelpe henne, uten at det gikk noe videre fremover. Jeg rakk og bli skikkelig engstelig. Men til slutt klarte vi å forløse den, og gjennom lykketårene mine så jeg den lille sprekingen og jeg hørte den unge moren hviske: Oh my baby! Det er lykke det!
Onsdag fikk jeg inn en dame med eclampsi og tvilling svangerskap. Ved ankomst var hun adekvat. BT 170/120. Jeg kjente på magen hennes og palperte sterke rier. Jeg gjorde en vaginal undersøkelse og fant hodeleie på tvilling nr en og at hun var i trykkefasen, uten å trykke. En clinical officer gjorde ultralyd og forklarte meg grundig, ved å sveipe ultralydproben over magen til damen, at dette var seteleie på tvilling en og hodeleie på tvilling to, pga faren for locked twins (at hodene (hakene) fester seg i hverandre så de ikke kan komme ut) måtte hun til keisersnitt. Jeg var sikker på at jeg hadde kjent et hode og gjorde en ny vaginal undersøkelse. Clinical officeren trodde fortsatt ikke på meg. Det endte med at jeg irritert sa: se her da! Og viste han masse sort krøllete hår der inne! OK... da må vi gjøre Vacuum. Jeg hadde i det minste spart damen for keisersnitt, når han nå ikke gadd å høre på argumentasjonen min om at jeg trodde dette ville gå fint frem av seg selv lot jeg han holde på. Han trakk og trakk i vacuumen. Til slutt sa jeg: Hvis du har bestemt deg for å gjøre dette, så må du gjøre det skikkelig! Det er farligere for både mor og barn hvis du bruker for lite krefter og for mye tid! Han dro kraftigere og jeg hoppet opp i sengen, sto på knærne og la et fundus trykk og ut spratt ungen - sprek som bare det! Så var det tvilling nr to. Også forløst med vacuum og fundustrykk - sprek som bare det!
Fredag hadde jeg en ung jente i fødsel, 16 år. Når det kom til trykkingen fikk hun det ikke til. Både jeg og en annen jordmor prøvde å forklare hvordan hun skulle gjøre det, men den lille kom ikke ut. Jeg hang opp pitocin for å gi henne bedre rier, la episiotomi, vacuum og fikk en jordmor til å legge fundustrykk for å hjelpe henne, uten at det gikk noe videre fremover. Jeg rakk og bli skikkelig engstelig. Men til slutt klarte vi å forløse den, og gjennom lykketårene mine så jeg den lille sprekingen og jeg hørte den unge moren hviske: Oh my baby! Det er lykke det!
Abonner på:
Innlegg (Atom)












